En ring av gyldenbrunt rav renner ut fra midten av et sort hull som pulserer i takt med lysets bevegelse og den konsentrerte fokuseringen.
En urskog av grønne nyanser sprenger seg vei ut av ravets gyldne rand og gir dybde og fylde samtidig. I ytterkant samler alt seg igjen til en stram ring av mørkt brunt mot den blåhvite bakgrunnen.
Ørsmå render av røde stier bukter seg over den funklende overflaten og truer med å avsløre den indre stemmen som sprenger på med sine undrende følelser og vitebegjær - hvem er jeg - hvem ser tilbake på meg - hvem er der inne bak irisens hemmelige dør?
Rent teoretisk vet jeg jo at det er meg. Men her jeg sitter og stirrer inn i sminkespeilet møtes jeg av en underlig fremmed følelse.
Rundt meg har jeg bare kjente ting - pulten min med alle sine hakk og sår etter utallige aktiviteter, den rare lampen jeg kjøpte for egne penger på Ikea og høyttaleren som akkurat nå øser ut en virvel av øredøvende, hjertesprengende favorittmusikk.
Her har jeg bodd hele mitt liv og her har jeg vokst opp uten å tenke så mye over tingenes tilstand - bare vært som et frø plantet i en potte i vinduskarmen. Vokst opp av jorden som forventet og strukket meg mot sollyset, slik enhver spire vil gjøre det. Planten er ikke bevisst sin egen eksistens, og behøver det heller ikke. Den er forhåndsprogrammert til å følge et bestemt mønster og folder seg til slutt ut i en fargesprakende kaskade av kronblader og skjønnhet. Er jeg også slik?
Nei - jeg har våknet og oppdaget noe nytt. Noe ukjent og uforklarlig. Midt i alt det kjente er det et fremmedelement som sprenger seg på og ikke lar seg skjule lenger. Og det er meg.
Alt som før var så bestemt og vanlig kjennes annerledes nå. Aldri har jeg kjent meg så levende, men allikevel så redd for å leve. Aldri har jeg sett min egen skjønnhet som nå, allikevel pulserer en redsel for at det ikke er nok.
Jeg har blitt bevisst på meg selv, men allikevel klarer jeg ikke å fange min egen identitet. Den flykter fra meg og forandrer seg raskere enn lynets gnistring over himmelhvelvingen. Jeg er ukjent for meg selv men samtidig velkjent. Hvordan er det mulig?
Alt skjuler seg i et hylster som eser og trekker seg sammen, som springer raskere og høyere og skriker etter oppmerksomhet, samtidig som det ønsker å gjemme sine røde fyrtårn og fregnete lemmer. Higer etter latterkramper og elleville rytmer, men overmannes av gråtetokter og muskelverk. Hvem er dette? Hvorfor forstår jeg det ikke?
Tankene fødes og dør i ett, sammen med musikkens svulmende toner og rytmenes revnende følelsesutbrudd. Ønsket om å skape noe strømmer på, blyantene løper ut av pennalet og ansikter brer seg utover de hvite arkene. Igjen og igjen, mens jeg forsøker å fange meg selv - den jeg føler at jeg er. Den jeg tror jeg ser langt der inne bak irisens hemmelige dør. Er den på gløtt nå?
Kanskje det hjelper å forsøke med en runde i sminkeskrinet? Drar fram alt jeg har av kosmetikk - og det er faktisk ikke så rent lite nå - og forsøker å tegne meg selv. På min egen hud. Bue for bue. Vipp for vipp. Finner jeg henne her? Kommer hun frem nå? Vil kanskje andre finne henne først?. Finner jeg meg nå? Kommer jeg frem nå? Vil andre kanskje finne meg først? Kan jeg springe utenfra og inn, la meg definere av andres oppfatning av meg og forme meg selv på den måten? Er det en mulighet?
Det ene plagget etter det andre trekkes ut av skuffer og skap. Kjente ting som ikke lenger matcher på. Det ser ikke riktig ut - føles underlig og forvirrende. Passer ikke sammen lenger. Det jeg ser i irisens dørsprekk forteller meg at det må nye plagg til her. Og kanskje en annen hårfarge - noe fargesprakende - Rødt, Grønnt kanskje Rosa? Bort med de fremmedgjørende fillene, frem med lapper og kort med underlige verdier. Det er ikke nok her. Trenger visst Bambiblikket.
Dådyrøynene hentes frem. Forhandlingskortene sorteres. Kjenner at jeg faller litt på plass i meg selv. Fått en misjon. Setter kursen mot døren til rommet mitt. Finner mitt utspring i stuen, svingende på en støvsuger - har vi virkelig samme gener? Har hun også lett etter seg selv en gang? Da forstår hun selvsagt. Hva som må til, når hun ser at brikkene faller på plass etter år med forandring, forvirring og nyskapning.
Tilbake på rommet. En bombe av følelser, og tomhet tar plass i meg, som en finurlig, men og så forferdelig blanding. Tenk å tro at jeg skulle bli forstått! Vi burde feiret oppdagelsen min, svingt oss ut i bilen og fullbyrdet det hele med en herlig runde på kjøpesenteret.
Lagt brikkene på plass i puslespillet sammen. Frydet oss over det overraskende, men passende bildet som tegnet seg på brettet. Latt oss folde oss ut i all vår lettelse over at jeg har funnet meg selv - delt øyeblikket og denne viktige hendelsen, med akkurat henne. Hun burde føle seg så inderlig heldig, ikke avfeie det med det samme det ble lagt på bordet...
Utakk er verdens lønn. Her hjalp det ikke med dådyrblikk og forhandlingskort. Alt kokte ned til "Hva har skjedd på rommet ditt - du har jo tømt hele klesskapet på gulvet, det er sminke og tegnesaker i en herlig røre over hele rommet ditt! Og du tror det bare er å reise ut og kjøpe en helt ny garderobe, sånn uten videre? Ånei, du. Rydde, det er det du skal, unge dame, og det på flygende flekken."
"Unge dame". Det er ikke meg. Tenk å ta så feil, ikke forstå noe som helst. Være så fremmed og kald. Er det slik å bli gammel, eller har hun alltid vært så overfladisk? Aldri vært på kamparenaen, søkt i de uendelige skoger og virvlet opp alt i kampens hete? Har hun aldri dykket i irisens utømmelige dyp og funnet sin hemmelige dør?
Jeg ser etter en gang til selv, sånn for å være sikker. Møtes av et helt annet landskap - oversvømmet og rødflammet. Hardhet og sårbarhet på samme tid. Gnistrende, skarpe piler skyter mot meg. Treffer på nytt og på nytt. I hjertet, i samvittigheten, i motviljen, i magen og armene.
Kaoset velter opp i meg og fremmedgjør meg igjen. Sinnet er velkjent, men det er så mye mer der samtidig. Det gjør så vondt. Hvordan virker dette? Hvorfor er det sånn her?
Tanker strømmer på, lugger i meg, svir meg og slår meg i magen. Gjør meg kvalm og krampaktig. For en kamp dette er. For en smertefull prosess det er å la ungdommens vår slå ut i full blomst. Er jeg forhåndsprogrammert, så er det i så fall et dårlig program, tenker jeg. Kanskje jeg er feilprogrammert?
Kanskje de andre bare spirer og gror, folder seg ut og finner seg selv helt naturlig. Helt uten kamp, uten spørsmål, uten undring?
I så fall er jeg ikke sånn, ikke jeg nei. Jeg er en som kjemper. Jeg er den som spør og leter. Jeg er full av undring og trang. Full av vilje og vitebegjær, men også sårbar og søkende. Jeg ser det nå. Irisens dør har igjen åpnet seg, ikke mye, men litt.
Jeg hører at døra glir opp bak meg også. Opphavet til alt sammen står i åpningen, slår armene unnskyldende ut til sidene. "Det er ikke så lett dette, jenta mi. Verken å være deg eller meg". Hun smiler tappert og jeg kjenner at jeg gjør det samme.
"Jenta mi", det er meg det også. Jeg kjenner på den kjente, varme følelsen i magen som brer seg oppover i halsen og strømmer ut av øynene og nedover kinnene. Vi slår armene rundt hverandre, og finner hverandre midt inne på det rotete, kjente rommet mitt.
Og da ser jeg det. Hun har det, hun også. En ring av gyldenbrunt rav som springer ut av et mørt hull som rommer så mye. Det er visst mange dører der.
