Halvblods

Kapittel 10: Rareste folka jeg noen gang har møtt for søren

Chriss:

Flyturer og overnaturlige geitemenn? Jo, jo, jeg klarer det. Percy, Tyson og Camp Half Blood? Det er litt mye, men jeg overlever. Men brann og kaos?! Okay, der går du over grensa.

Brann! Jeg mener seriøs brann, det brant. Ingen øvelser eller noe, jeg kunne se røyksøylen stige opp fra en av hyttene. Jeg var redd for at folk skulle dø!

Så jeg var på veg mot hytta, da Chiron av alle personer (og ja, jeg mener det svære kentauren med en streng lærer attitude) stod fremfor meg og kommanderte meg til å løpe mot innsjøen. Jeg prøvde å si nei, og peke på den BRENNENDE hytten, men han svarte; 

"Gå! Jeg tar meg av det der. Møt vennene dine ved bryggen!" Jeg gløttet nølende mot hytta. "OK?" Spurte Chiron (om jeg var alle andre personer enn meg ville jeg beskrevet det som truende, men hallo? Jeg er amazing da). Jeg nikket, men gav ham et blikk som sa: Ta-av-deg-den-brennende-hytta-da før jeg gjikk. 

Og så snudde jeg meg og gav ham enda ett blikk som sa: seriøst.

Så stod jeg der ved stranden da, og rett og slett så på kaoset. Mennesker løp frem og tilbake mellom hyttene med forskremte uttrykk. Noen løp bort fra hyttene, andre mot hyttene og noen... hoppet ut i vannet? Hva i alle dager... mens de ropte; "Vi elsker Gandhi?!" Hva sørens svarte bananas? Vent... ingen plask. Heller noe som lignet et; "DUNK"

Jeg løp mot brygga de hadde hoppet fra og kikket ned. "Au..." "faen...ikke tråkk på tåa mi da din- HEI DET GJORDE DU MED VILJE!" "He, he, jepp's." "Du din lille-" De to guttene som lå nede i en kano, vred seg i smerte samtidig som de små lo og kjeklet. "Um... går det bra?" Spurte jeg litt usikkert. De fniste litt jentete og kikket opp på meg med to identiske flir. "Nei." Svarte de og så kravlet de opp på bryggen. 

Da de hadde reist seg tok de tak i hver sin av mine hender og ristet dem energisk. "Tobias." sa den til høyre. "Og Sveinung." Sa den andre. Jeg la da merke til at de var nesten helt identiske bortsett fra håret. Tobias hadde lyst og nesten helt blondt hår mens Sveinung hadde svart med blonde striper. 

"Vi er martyrer." Fortsatte Sveinung. Tobias nikket fort med et hånflir i ansiktet. "Vi døde. Men bare nesten." Sa Tobias fort.

Jeg ristet oppgitt på hodet. Hvordan i alle dager skulle jeg forstå noe slikt? "Du forstår kanskje ikke, kjære venn." Sveinung smilte som om det var det enkleste i verden. "Nei, for vi tente på hytta." "Jepp, og barna av Athene kommer til å drepe oss!" Jeg tvilte sterkt på at de snakket sant, så jeg hevet et øyenbryn.

"Okay da." Sukket Tobias og dro hånden gjennom luggen. "Det var ikke helt meningen." Sveinung ristet sørgmodig på hodet. "Han har rett." Hvisket han stille. Så løftet han hånden sakte før han pekte på Tobias. "Det var hans feil! Drep ham!" Tobias lot ut et overrasket og overdrevet gisp. "Nei! Det var han som lekte med bensin og fyrstikker!" Halv-ropte Tobias. "Men så ble han skremt av smellene utenfra!" Fortsatte Sveinung. "Og så hoppet vi utav vinduet!" Sveinung så oppgitt bort på Tobias. 

"Hva?" Spurte Tobias som ikke forstod. "Hva i alle dager tvilling?!" Tobias så fortsatt ut som en valp som hadde gått seg vill. "Du røpte jo hele dritten!" Sa Sveinung surt og la armene i kors. "Nei, det var det du som gjorde." Sa Tobias. "Du." "Du!" "DU!" "DU!" De stod veldig nært hverandre og hadde en slags stirre konkurranse, men så blunket de helt samtidig og så begynte de å le. "Tvilling." Sa de samtidig og så dunket de hodene i hverandre, de samme flirene limt tilbake i ansiktet. 

Jeg observerte det hele med stille latter. Disse folka kunne jeg venne meg til.

8989898989899898989898989889898989898989898989898

YAAAASSS! Jeg er søren super stolt av meg selv akkurat i dag! Fy svarte bananas altså! Jaja jeg skriver kanskje litt videre i dag, ikke i morgen siden ja dere vet det er 17 mai og alt det styret der. Men jeg skal prøve!

Love

Blueishfood