Lysfinnerne Del 1

15 år gamle Luisa Stryder sto og så utover Mississippi. Hun syns alt vannet som var på jord, alt havet, det var så maktfult, så levende. Alle haiene å fiskene og alle de andre utrolige tingene som levde dypt nede der. En helt annen verden. Luisa tenkte på alle de tusen fiskene som måtte dø hvert år. Tenk om det var omvendt, om fiskene drepte og spiste menneskene. Hvordan ville vi føle det?
- Som fiskene, sikkert, sa Luisa stille for seg selv.
Luisa hadde rømt hjemmefra igjen. Hun hatet livet sitt. Hun hatet familien sin. Med foreldre som trodde det var noe galt med henne. Det var ikke det, ikke tale om, det var noe galt med dem. Ja, Luisa var kanskje et problem barn, med både dysleksi og ADHD, men hun likte og lese. Ingenting spesielt med det. Men foreldrene hennes oppdro henne som hun hadde en hjerneskade. Utvist fra fire forskjellige skoler, men det var like greit, for skolen var bare stappet full med slemme unger uansett, som dømte folk etter hvor langt hår de hadde, eller hvor tynne de var. Luisa hadde bølgete langt orange hår, og sjø-grønne øyne. Hun var også ganske tynn, men det syntes ikke så godt, for hun gikk alltid med store hettegensere og posete joggebukser. Alt i alt var Luisa ganske pen, hun hadde et ganske typisk jentete ansikt. Men de populære ungene hadde dømt henne etter at hun var så sær. Hun svarte aldri i klassene, gjorde aldri leksene sine og sto som regel bare i et hjørne og snakket med seg selv i friminuttene, og Luisa hadde bare hatt en venn. Hun hadde hatt det. Han het Patrick, og var homofil. Men det betydde ikke at han var rar eller ekkel eller spesiell. Han var den hyggeligste personen Luisa noen gang hadde møtt. Plutselig en dag, hadde en av de populære jentene, Lea, bare kysset ham. Alle så på. Og nå var de sammen. Luisa viste ikke hvorfor Lea hadde gjort det, ingen visste. Vell, Luisa hadde sine mistanker. Hun trodde at Lea bare brukte Patrick så Luisa skulle føle seg enda mer alene. Nå hadde jo Patrick fått ganske så mye muskler, og nå kunne man kalle ham kjekk. Med sitt mørke brune hår, og krystal blå øyne... Stopp. Luisa og Patrick var ikke venner lenger nå. Det var OVER. Men omtrent alle jentene på skolen forelsket i ham nå. Men han var Lea's og Lea var hans.
Luisa hadde ikke noen søsken. Hun hadde hatt, men ikke nå lenger. En bilulykke var årsaken. Moren hennes var gravid, og de var på vei til sykehuset. Fødselen gikk greit, men det var på veien hjem igjen det skjedde. En stor lastebil hadde kjørt inn i dem bakfra. Moren hennes var fortsatt svak etter fødselen, men hadde akkurat overlevd. Men lille Leo, som han het, var det ikke en sjanse. Alle var helt knust, Luisa som endelig hadde ønsket seg en søsken, og foreldrene hennes, som hadde ønsket seg et barn som IKKE hadde noen problemer. Et barn som ikke var helt mislykket. Men hun var 15 nå, hun burde ha kommet over det. Men hun bare kunne ikke. Det var for smertefullt. Det var derfor hun snakket til seg selv, prøvde og overbevise seg selv om at det ikke var hennes feil, noe det absolutt ikke var. Allikevel, det gikk ikke, hun kunne ikke slette det bedårende ansiktet ut av hukommelsen. Han hadde arvet ansiktet av moren, mens Luisa var mer lik faren. Han hadde lyse blå øyne, med masse søte fregner og lyse brunt hår. Luisa hadde sine fregner hun også. Hun tenkte på Leo et øyeblikk til, men så hører hun plutselig en stemme bakfra.
- Det er vakkert, er det ikke? spør han.
En nydelig stemme. Vakker, syngende.
- Hva? jeg snur meg rundt overrasket, bare for og se et vakkert og kjekt ansikt. Med mørkt, nesten svart hår, og sjø-grønne øyne som meg.
- Havet. Stort og maktfult, svarer han meg. Han hever et øyenbryn, og jeg rødmer.
- Unnskyld, mumler jeg.
- Det er ingenting og unnskylde seg for, smiler han. - Jeg heter Aiden, forresten. Aiden Grace. Og du?
- Luisa Stryder, svarer jeg han.
Det blir en litt pinlig pause, men han bryter stillheten raskt.
- Kom, sier han enkelt.
- Hva? sier jeg forbauset og løfter hodet, for og se ham komme mot meg med en utstrakt hånd.
- Kan jeg ta deg med til et sted?
- Hva? Hvorfor? Jeg kjenner deg ikke, jeg vet ikke...
- Bare kom. Det er ikke noe farlig, smisker han.
- Jeg er ikke helt sikker på det, sier jeg man tar hånden han likevel.

***

Aiden tar meg med til en undergrunnsbane og inn i en sidedør.
- Hvor er det vi skal?
- Vent og se, sier han, - Det er en overraskelse, legger han til.
Etter en liten stund brukt til og gå gjennom utallige korridorer og dører kommer vi endelig til en stor, mørk, trapp som går rett ned. Der satt jeg ned foten.
- Hei! Hei! Jeg går ikke ned der. Jeg er mørkeredd, vet du det? Og den trappen er mest sannsynlig endeløs. Så her stopper jeg.
- Og hvordan skal du lissom gjøre det? smiler han. - Jeg er mye sterkere enn deg, jeg kunne slengt deg over skulderen som en filledukke.
- Og ja? Kom og prøv da, sa jeg og stålsatte meg.
Før jeg visste ordet av deg, hadde han slengt meg over skulderen, akkurat som han sa. Jeg sprellet og ropte og klorte men han var allerede på vei ned. Det virket ikke som han merket det en gang. Men etter noen minutter ga jeg opp. Han hadde gått så fort at man så vidt kunne se lyset fra toppen av trappen.
- Hvor skal vi, spurte jeg etter en halvtime.
- Vent og se, var svaret jeg fikk.
- Hvor skal vi, spurte jeg igjen.
- Vent og se!
- Hvor skal vi, spør jeg en siste gang før han setter meg ned og ser meg rett i øynene, og jeg blir så flau at jeg må se ned.
- Luisa, du er virkelig den mest nysgjerrige personen jeg noen gang har møtt.
- Tusen takk, jeg setter virkelig pris på det, svarer jeg giftig.
Han ler, en vidunderlig lyd.
- Vent. Og. Se, er alt jeg får som svar.
- Jeg tenker meg at du klarer og gå selv nå? ler han igjen.
Jeg hveser til ham, noe som bare får han til og le enda mer, og han gjør noe jeg aldri hadde sett for meg. Han snur meg rundt, så vi står ansikt til ansikt, og kysser meg. Jeg kan ikke annet enn å stirre. Jeg er helt målløs. Denne gangen er det hans tur til å rødme.
- Unnskyld.
Vi sier ikke mer resten av turen, vi bare går i stillhet. Men jeg begynner å se et lys, og jeg er så lettet at jeg roper.
- Der!
Aiden ser opp, og jeg smiler til han og peker. Lys.
- Ja, det ser ut som om vi er framme, svarer han.
- Endelig! Men hvem... Hvem er det?
En jente med langt, blondt hår og blå øyne løper mot oss. Hun ser akkurat ut som en av de populære jentene. Men ansiktet hennes viste skrekk og panikk.
- Aiden! Aiden, takk Gud for at du er her! Det er fryktelig! Jenta er helt panikkslagen.
- Hei, Alyssa, ro deg ned og fortell meg hva som har skjedd. Alyssa har tårer i øynene
- Aiden, mørket har kommet. De har kommet tilbake.

***

Aiden sperret opp øynene.
- Nei... Nei nå tuller du, Alyssa. Du kan ikke mene dette.
- Jeg tuller ikke! Vi klarte så vidt å bekjempe det forriegang, og vi er enda svakere nå, sier Alyssa.
Aiden hvisker nå, men jeg kan likevel høre det.
- Vi har funnet mange unge lysfinnere, og Luisa her - han så på meg - er sterk. Hun er en av de sterkeste jeg noen gang har sett.
- Men nettopp, de er unge! De er ikke opplært! svarer Alyssa hysterisk.
- Hvor lenge siden er det siden dere oppdaget det?
- Bare noen minutter. Men de kommer, Aiden, de er allerede på vei!
Gjennom hele samtalen har jeg bare stått og sett på og lurt på hvem i all verden "de" er.
- Unnskyld, men hvem er "de"? Spør jeg.
- Luisa, dette er viktig. Hør etter nå.
Jeg nikker som svar.
- Luisa, du er en lysfinner. En gang, for lenge, lenge siden, kom mørket. Mørket er, vell, det legger seg mørke over en stor del av landet. Sammen med mørket kommer en masse farlige skapninger. Demoner. Kjemper. Onde guder. Alt. Men det mektigste er mørket. For og kjempe og beseire mørket, det er det bare lysfinnere som kan gjøre. Lysfinnere er noen utvalgte personer med spesielle krefter. Man kan ha alt fra usynlighet, flying, og så videre. Men det er bare forsvaringskrefter. De sterkeste og mest kraftfulle, de har en av de fire elementene; vann, luft, jord og ild. De er sjeldne. En gang var det en person som hadde to av de fire elementene. Men du Luisa, du har alle fire. Du er vår nøkkel. Vårt hemmelige våpen. Første gangen mørket kom, var i 1663. Vi greide så vidt og bekjempe det. Andre gangen, i 1756, fikk vi hjelp av alvene. Men jeg tror ikke de vil hjelpe oss igjen, for når vi hadde bekjempet mørket, så stakk vi fra dem og lot de drepe restene av demonene selv. Men nå, nå er mørket på sitt sterkeste. For og bekjempe mørket, må man ha håp. Mørket tåler ikke håp. Heller ikke kjærlighet, eller varme. Derfor er det mest mektigste ild. Men ikke misforstå, de andre er også viktige. Men først av alt må man inngå en pakt. Pakten består av noen troskapsløftet, og når du har sagt de, er man offisielt en lysfinner, og man begynner med opplæringen sin for og få styr på kreftene sine. Du blir også udødelig, hvis du ikke bryter pakten eller dør i strid. Luisa, jeg vet at du må ha et tusen spørsmål, men bare vent, ok?
- Nei. Nei, jeg har faktisk ikke spørsmål. Hver gang jeg har svømt, sett på ilden, vært høyt oppe eller gått lange turer har jeg alltid følt noe. Jeg har bare ett spørsmål; hvor mange er vi?
- Sånn rundt noen tusen, svarer Alyssa kjapt.
- vi mistet mange i strid, og det har blitt færre og færre unge lysfinnere siden, forklarer Aiden. - Vi bør gå inn nå. Starte med pakten og opplæringen. Demonene er allerede på vei.

***

(Dette var det jeg hadde for nå. Jeg skriver mer en annen gang. Dette er altså DEL 1. Hvem shipper Laiden?)
Se opp for mer av LYSFINNERNE!