Lucky

kapittel 01

summer

Det er en konstant pine i den høyre tinningen min. Jeg er ikke helt sikker på når den dukket opp, eller når den vil forsvinne; om den i det hele tatt vil forsvinne før sjelen min gjør. Men jeg vet den er der. Det er ikke alltid jeg føler den, men likevel føler jeg dens tilstedeværelse.

Det er en merkelig tilstand å være i, en jeg for livet av meg ikke har maktet å finne noe informasjon om på nett, hvor alle andre er i stand til å diagnostisere seg selv. Ikke har jeg fortalt om det supernaturlige fenomenet til foreldrene mine, og ikke har jeg oppsøkt en lege om det heller. Så alvorlig kan det ikke være.

Det har rett og slett ikke utviklet seg til noe mer enn en kontinuert hodepine, så hva er det å bekymre seg for? Har vi nådd den milepælen hvor man blir nødt til å dra til legen for en ussel hodepine? For en trist verden dette har blitt til.

"Summer?" Moren mins stemme mildner pinen i et splitt-sekund. Hun står i dørkarmen, fanger meg i å beundre antrekket mitt foran speilet. Jeg vender langsomt blikket mot henne. "Florence kjørte nettopp inn i oppkjørselen", smiler hun, før hun forlater synet mitt.

Jeg drar fingrene en siste gang gjennom håret. Der håret mitt naturlig krøller seg opp ved bunnen, hopper opp igjen i det hånda mi faller tilfreds ned langs silhuetten min. Wren - min bestevenninne, som egentlig heter Florence, men foretrekker Wren for å 'ikke høres ut som en pioner innen moderne sykepleie'(som om det var noe negativt) - tuter forsiktig på hornet.

Jeg lar hodet falle bakover og sukker lavt. Wren tuter enda en gang, denne gangen lengre enn første, og for å ikke få klager fra naboene kaster jeg sekken over den ene skulderen og løper ned til entreen hvor jeg raskt knyter på meg skoene. Jeg får åpnet døren og gått ut like før Wrens utålmodighet dominerer henne fullstendig.

"Skole, wihu!", roper hun sarkastisk og høylytt ut bilvinduet sitt. Jeg små-ler, og himler enkelt med øynene, skjuler hvor andpusten jeg er fra stresset hun la på meg. Wren mobber meg alltid for min dårlige kondisjon, men hennes er enda verre enn min. Sist gang jeg så den jenta løpe, var da en gjeng med bulldoger hun gikk tur med for sin eldre nabo begynte å jage henne da vi var fjorten. "Er du klar?", spør hun lystig. Jeg hopper inn ved siden av henne og drar på meg beltet.

"Har jeg et valg?" Jeg heiser det ene øyenbrynet i været.

"Nei, ass"