Mellom To Verdener

71. Lov meg noe

Så står jeg her som en stereotypisk superhelt klar til å redde verden. Jeg er klar for å gjøre det skjebnen min ber meg om å gjøre. Om det vil være nok, det vet jeg ikke.

Heldigvis er jeg ikke alene.

Jeg har de rundt meg til å støtte meg til hvis noe skjærer seg.

Noe jeg virkelig håper at det ikke gjør. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle presset nå. Hvis jeg blir dratt inn i noe mer så vet jeg ærlig talt ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er underlig hvor mye tro de har. Tro på meg som den utvalgte. Tro på legenden som fortalte dem om den utvalgte. Ingen har noe igjen å tape nå. Hvis Garjo fortsetter med å spre kreftene sine over verden vil det ikke være stort mer igjen av den etterpå.

Merkelig, for ingen ser ut til å vite hva han faktisk planlegger.

Ingen.

Ikke engang han selv. Jeg kan føle det. Nå mer enn noensinne hvordan kreftene overvelder han. Han takler ikke å være presset som dette. Jeg kan slå til når som helst hvis jeg virkelig vil. Han aner ingenting. Jeg bør ha kontrollen. Jeg.

Men det har jeg ikke.

Overhodet ikke.

Det er rart hvordan følelsen av frykt kan virke på forskjellige mennesker. Kanskje Garjo ikke har følt frykt før. Eller at han har det, men ikke vil føle den igjen. Det er en ekkel følelse tross alt.

Jeg forstår.

Delvis i hvert fall.

Jeg må likevel være forsiktig når jeg bedømmer det jeg tror at jeg føler. Forbindelsen med ham kan være manipulert. Kanskje han har kontrollen.

En ting kan jeg gjøre meg helt sikker på. Jeg skjelver som en opphisset chihuahua.

Jeg liker det ikke. Akkurat som han.

"Sid, ta vare på den blonde idioten," utbryter Ziva og kommer styrtende mot meg for en klem. Jeg blir stående helt stille. For sjokkert til å gjøre noe idet hun legger armene rundt meg og klemmer så hardt at jeg mister pusten.

"Det er vel heller han som tar vare på meg," beroliger jeg og ler nervøst.

"Tull! Han har kanskje levd et helt liv her, men du kan allerede en hel del han aldri vil lære seg å forstå."

Smilet hennes er av det ufattelige slaget. Fregnene bringer frem den optimismen hun alltid ser ut til å bære. Selv nå.

Lurer på om hun og Aghon...

"Hvem kaller du dum?" spør Ryker bakfra.

"Deg," svarer Ziva helt alvorlig og former en liten geip med tungen som om hun er fem.

"Vel, må jeg minne deg på at du er den som oppfører deg som et barn alltid?"

"Du har ingen rett til å snakke til meg på den måten. Jeg er dronningen, ikke glem det," sier hun på fleip og snur ryggen til meg og Ryker. Han kommer opp ved siden av meg.

"Klar?"

"Nei," mumler jeg og ser ned mot bakken.

"Ikke jeg heller," innrømmer han og drar hånden gjennom håret. "Men, det er vel ingenting å få gjort noe med nå."

Hvis jeg vil kan jeg løpe min vei. Løpe utfor kanten og fly nedover gjennom skyene til jeg ikke eksisterer lenger.

Dessverre er jeg for feig til det også.

Eller er jeg modig fordi jeg lar være?

For å være ærlig vet jeg ikke helt.

"Før dere drar er det noen viktige regler dere MÅ huske på," starter Ziva og marsjerer frem og tilbake foran oss. "1. Pitri skal ikke kjeftes på. 2. Dere må fly elegant sånn at det er lett for han. 3. Hvis dere mister balansen og faller av må dere tilkalle han med plystring. 4. ..."