My first love

Del 1.

Jeg satt hjemme og dagdrømte om denne perfekte engelen sendt fra oven. Jeg klarte ikke å få han ut fra tankene mine i ett minutt engang. Bare jeg kunne finne motet til og bare gå bort til han å si et enkelt '' hei ''. Men det var vel ikke så enkelt, var det vel ? Alle vet jo at det er vanskelig å snakke til noen du er forelsket i og du knapt kjenner han. Jeg så ut av vinduet, sola skinte og det nesten ingen skyer på himmelen. Det var perfekt vær så jeg kunne tilbringe ettermiddagen med å lese på Evedence cafe og hvis jeg var heldig, var den gutten der også. Og hvis, bare hvis jeg hadde motet til det kunne jeg kanskje være så heldig å møte han når jeg kom dit. Med den tanken værende i hodet løp jeg ned trappen, jeg stanset i gangen for å ta på meg de lyseblå conversene mine. Med de på føttene og veska mi med bøker over skuldra forlot jeg huset og gikk mot Evedence cafe. På veien dit så jeg små barn vandre for seg selv i New Yorks gater, mødre som ropte på barna sine og noen ungdommer som holdt seg på skatebanen og skatet. Jeg dyttet litt av det ravnsvarte håret mitt bort fra øynene mine. Det tok fem minutter å gå bort på Evedence så jeg var framme ganske raskt. Jeg fant meg en plass ute på cafeen og bestilte en milkshake før jeg dro opp ei bok om den franske revolusjon.

Jeg var kommet til da Marie Antonionette ble henrettet da jeg merket en skikkelse som satt rett ovenfor meg. Jeg studerte denne skikkelsen ganske lenge før jeg merket at det var han gutten som jeg hadde sett her før.
- Hei, sa han og smilte vennlig til meg. Jeg måtte bite meg i leppa for ikke å hyle av glede over at han snakket til meg.
- Eh, hei, sa jeg når jeg fikk forsikret meg om at jeg ikke ville hyle.
- Hva gjør du ? Spurte han og studerte boka mi veldig nøye.
- Leser lekse, om den franske revolusjon, sa jeg stille. - Hvor lenge har du sittet her ?
- I cirka et kvarter, sa han og så ned på klokka han hadde rundt håndleddet å nikket bekreftende da han så hva klokka var.
- Så, fyr jeg ikke kjenner, hva heter du ? Spurte jeg og smilte svakt. Han lo kort.
- Jeg heter Andrew, og hva heter du ? Spurte han.
- Zoey, sa jeg fort og så på han. En av de ansatte på cafeen kom ut og spurte om vi skulle ha noe mer, jeg ristet på hodet. Jeg kikket på mobilen min å så at klokka var litt over tre, og jeg skulle være hjemme igjen tre. Jeg reiste meg.
- Jeg må nesten gå nå, sa jeg og så ned på han. Han nikket sakte og reiste seg. - Men vi snakkes.

-Ja, det gjør vi, sa han og smilte før jeg vendte ryggen til han og gikk. Jeg kastet et blikk over skuldra før jeg krysset hjørner, han var allerede borte.