Mellom To Verdener

72. En hyggelig sjel

Det er så utrolig kaldt. Pusten min lager tåke foran øynene på meg. Nattehimmelen lyses kun opp av stjernene. Calem er ute av synsvidden. Jeg vet ikke om jeg bør prøve å snakke. Det virker så unaturlig akkurat nå. Situasjonen vi er i gjør det vanskelig å snakke om noe som er normalt. I så fall blir det prating som gjør meg ukomfortabel.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker det.

Ryker har nesten ikke rørt på seg der han sitter. Nesten så jeg tror han har sovnet så stille som han er.

Nei, dette går ikke lenger.

"Ryker?" hvisker jeg. Mørket gjør det vanskelig å se om han reagerer på det jeg sier. Det tar noen sekunder før jeg hører noe.

"Ja, hva er det?"

Stemmen høres nesten deprimert ut. Jeg fortsetter likevel.

"Er du... redd?"

Stemmen min er så skjelven. Herregud.

"Skal jeg være ærlig eller motiverende?" spør han tilbake. Ansiktet er fortsatt snudd vekk fra meg.

"Ærlig."

"Jeg er redd," svarer han. "Men det betyr ikke at jeg rygger unna nå."

Han snur seg litt på fuglen. Jeg sitter fortsatt med hendene klamret fast rundt setet under meg. Ikke tale om at jeg rikker meg. Jeg er ikke så glad i å fly. Spesielt siden jeg ikke kan se bakken.

"Jeg rygger ikke unna jeg heller, men det får meg ikke til å tenke på noe annet enn det verste likevel."

Han skulle bare visst hva jeg egentlig snakker om.

"Husk at vi i hvert fall er sammen om dette. Det teller for noe, eller hva?" oppmuntrer han.

Jeg prøver å smile idet han snur seg i salen sånn at han sitter baklengs.

"Jo absolutt," forsikrer jeg falskt. Hendene mine forteller en annen historie der jeg knuger meg så hardt fast for å unngå skjelvingen. Selv i mørket kan jeg se hvordan blikket hans er fokusert på hendene mine. Han kan se hvor nervøs jeg faktisk er.

"Hei," han griper begge hendene mine. "Det kommer til å gå fint."

Akkurat.

"Mhm," mumler jeg og svelger tungt idet jeg ser ned på hendene mine. Han holder rundt dem. Trygt og godt for at jeg skal roe meg ned. Det hjelper. Til en viss grad i det minste.

Jeg setter likevel pris på at han prøver. Det betyr mye for meg.

Litt for mye.

Jeg tar til meg hendene. Det er annet jeg må fokusere på. Mye viktigere og større ting.

"Er det lenge til vi lander?" lurer jeg og ser opp i ansiktet hans.

Er det skuffelse jeg ser i uttrykket hans?

"Nei, ikke så veldig lenge," sier han og ser litt nedover. "Hvis du ser litt lenger borte der kan du se broen."

Jeg prøver forsiktig å bøye meg litt til siden der jeg sitter. Det er noen lys lenger unna. De blinker litt blant alt det svarte.

Jeg biter meg selv hardt i underleppen.

"Sid?" hvisker Ryker. Jeg møter blikket hans.

"Ja?"

"Er det noe du holder skjult? Noe om strategien din for å vinne?"

Jeg blir sjokkert over spørsmålet hans. Han har klart å se det. Så klart han har. Det er ingenting jeg kan skjule uansett hva det er. Men jeg kan ikke fortelle det.