Martinus har en tvillingbror, Marcus. Alle på skolen tenker at de er verdens heldigste som har en tvillingbror, alle forventer at begge er snille og at begge har det tipp topp. Men Martinus har det ikke bra. Marcus er en helt annen person enn han er...
Martinus' perspektiv - Jeg våknet av alarmen min og gjespet kort. Jeg så på klokken. 07:30. Skolen begynner 08:30. Jeg fant fram en genser som skjuler alle blåmerkene mine, det er favorittgenseren min, jeg fikk den fra emma til bursdagen min, den betyr mye for meg.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
(Genseren til Martinus) Jeg sto opp og gikk på badet for å kle på meg. Jeg tok tannbørsten og skulle til å ta tannkrem på, men Marcus kom og snappet den ut av hendene mine. "Haha" sa han spydig. "Gi meg den" sa jeg og skulle ta den fra han, men før jeg rakk det så lå den i do. "Værsegod, bare ta den, om du vil ha den da" lo han. "Fuck deg" svarte jeg lavt. "Hø,, hva sa du?" Sa han irritert. Jeg svarte ikke. Han kom truende mot meg. Han rev genseren ut fra hendene mine og rev den i stykker. Noen tårer samlet seg i øyekroken min, men jeg blunket dem kjapt bort. Etter det slo han meg hardt på kinnet. Jeg holdt meg raskt til kinnet. "Aldri si det igjen, forstått?" Sa Marcus surt. "Forstått?" Sa han høyt. Jeg nikket redd. "Fint" sa han og gikk. Jeg tok opp genseren min og la den under dyna, den er ødelagt. Jeg fant en t-skjorte og tok på den. Da kom jeg på blåmerkene jeg måtte skjule. Jeg tok på en genser utapå det igjen. 08:50. Jeg gikk sakte inn skolegården, anmerkning får jeg uansett, hva er vits å kjappe seg? Jeg kom utafor døra. Jeg pustet tungt og gikk inn. Jeg fikk mange blikk. "Du er sen igjen Martinus, jeg er lei for at det blir nedsatt i orden og oppførsel" sa læreren. "Samme det" svarte jeg og gikk mot pulten min. Bakerst. Alene. Læreren begynte å snakke. Jeg valgte å ikke følge med. "Martinus?" Sa læreren oppgitt. "Jeg har prøv å få kontakt med deg 100 ganger" fortsatte læreren. Alle begynte å le. Jeg himlet med øynene og så ut av vinduet. - Mer? Ord: 336
