Frøya

Det kunne vært verre

18.08.16

Det kunne vært verre.

Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, at jeg kunne sykle på en kul by sykkel, eller at jeg kunne gå langs gatene blant masse unike mennesker jeg kunne stirre på. Men at jeg måtte ta trikken til skolen var ikke det jeg så for meg. Som nyinnflyttet i Oslo var det mye å sette seg inn i. Når man har vokst opp i en liten bygd der man er vandt til å ta den slitte turkise sykkelen man har arvet etter storesøsteren sin og sykle til skolen på en dårlig grusvei så var dette mer eller mindre en stor forandring. Skulle jeg passe inn i dette livet? Det første jeg gjorde da vi kom til Oslo for en uke siden var å google området vi flyttet til. Grønland, ikke det beste nabolaget om du skal tolke det som blir skrevet på ulike arenaer på nettet. Men, så er ikke boligprisene helt de samme som hjemme på Kolvereid heller har jeg skjønt.

Elvebakken videregående skole, der skulle jeg gå. Jeg måtte bruke google maps for å finne frem fra der trikken stoppet. Kanskje det hadde vært smartere med buss, men ikke vet jeg. Ikke vet mamma, og ikke vet noen jeg kjenner. For jeg kjenner jo ingen enda. Med trønderdialekten min blir det garantert ikke enklere, og om det er like ukult å bo på Grønland som menneskene på nett antyder så har jeg antageligvis allerede et dårlig utgangspunkt. Jeg vet at merkepresset og alt er mye større i Oslo, men heldigvis er jeg ikke helt utdatert jeg heller til å være 17 år og fra bygda. Jeg handler klær på de samme stedene som mange andre på min alder, og jeg tror ikke jeg kommer til å skille meg for mye ut her jeg går i mine sorte dr. Denim bukser med en vanlig hvit t-skjorte og dongeri jakke over. Mamma forsikret meg før jeg gikk at det nok var flere nye på skolen, som enten har byttet skole eller lignende til vg2. Men det gjør meg ikke mindre nervøs, for her har jeg verken Beathe eller Siri. Her er det bare meg, Frøya på 17 år fra Kolvereid.

Ingen la egentlig spesielt merke til meg, og det virket som hvilken som helst annen første skoledag for alle rundt meg. Jeg gikk inn til noe som man kan kalle en resepsjon, jeg forklarte at jeg var ny. Men damen i skranken henviste meg til gymsalen, der klassene ville bli ropt opp og vist til sine klasserom. Jeg satte meg på andre rad på tribunen, jeg ville jo ikke sitte fremst heller. Etter at rektor holdt talen sin om hvor fint det kommende året skulle bli, og at de satset på gode relasjoner og vennskap blant elevene så ble klassene ropt opp. 2STA, jeg visste det var den klassen jeg skulle gå i. Såpass hadde jeg fått med meg. Etterhvert ble også mitt navn ropt opp. "Frøya Melberg" jeg tok vesken min, og gikk mot læreren min. Når alle i klassen var ropt opp beveget vi oss som damen i skranken hadde påpekt mot klasserommet.

Det var navnelapper på pultene, og egentlig var jeg litt glad for dette. Da kunne ikke alle som allerede var venner bare sitte sammen, og jeg måtte føle meg alene fordi ingen ville nok sitte med meg. Amalie sto på lappen vedsiden av min. Hun hadde langt rødt hår, litt fregner og var slank å fin. "Hei" var alt som kom ut av meg i det jeg satte meg. Hun smilte tilbake.

Læreren delte ut litt bøker, snakket om valgfagene vi kunne velge og sa at hun ville sette opp enkelt samtaler med hver og en av oss i starten av neste uke.

"I morgen møtes vi i Frognerparken for piknik, viktig at alle tar med seg mat og drikke". Læreren vår, Anne Berit erklærte etter denne beskjeden at dagen for over. Folk begynte å prate. Jeg følte meg plutselig veldig alene igjen. Men jeg var ny, og dagen kunne vel egentlig gått veldig mye verre.

På vei ut av skolegården så jeg at flere sto med sykkelstativene sine, jøss det var folk som syklet til skolen. Trodde man måtte bo i bygda for å gjøre sånn. En gutt med litt rufsete brunt hår, med svarte stramme bukser og en løs fargerik skjorte fiklet lenge med låsen sin. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble stående og observere det, men jeg skjønte fyren hadde problemer. "Er det spennende å se på"? Jeg registrerte nå at han så opp på meg, "Nei, altså. Unnskyld" jeg snudde og gikk ned mot trikkstoppet. Det var ikke så langt, noen minutter å gå. Jeg hørte plutselig at noen plinget med noe jeg gjenkjente som en ringeklokke som tilhørte en sykkel. "Jeg har ikke sett deg før, og selv om du bare sa noen få ord skjønte jeg såpass at du ikke var fra området" gutten jeg hadde utvekslet noen få ord med sekunder tidligere syklet nå ved siden av meg. "Det er en skole med over 1000 elever, tviler på at du kjenner alle" herregud, for en dust jeg var. Bra start Frøya, vær litt overlegen å frekk også. Du får deg sikkert masse venner av å gjøre det. "Nei, men man vet om de fleste." Han smilte, gikk av sykkelen og trillet den nå ved siden av meg. Jeg stoppet ved trikkeholdeplassen min, 7 minutter til trikken skulle komme. Jeg gledet meg til å komme til leiligheten min, og slippe usikkerheten en liten stund. "Jeg kommer fra Kolvereid, en liten bygd i trønderlag. Jeg flyttet hit for en uke siden" jeg smilte, han hadde en tatovering på hånden sin. Et slags mønster, det var ganske kult faktisk. De brune øynene hans gjorde at han fikk et mer mystisk utrykk. "Jeg heter Ulrik" han rakte ut hånden sin for å hilse. "Hyggelig å møte deg Ulrik, jeg er Frøya" jeg la merke til at han hadde en hardt grep når vi hilste, og han så meg inn i øynene. "Vi ses Frøya" han syklet videre uten at jeg fikk sagt noe tilbake. Kanskje søsteren min som hadde sin første dag på universitetet hadde en bedre første dag enn meg.

Men jeg hadde likevel utvekslet ord med tre personer i dag. Det kunne jo vært verre.