The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 31: Katt og mus

Denne gangen dukker vi ikke opp i enten det jeg så fint kalte for torturkammeret hans, kjelleren med de blodtørstige monstrene aka vampyrene, eller stuen med den koselig innredningen som lurte meg trill rundt (tenk at jeg kunne tro at Jace faktisk var snill? Selv utseende hans røpet jo at han var det stikk motsatte. Jeg hadde vel et for stort håp). I stedet dukker vi opp i noe som ser ut som en forlatt og ganske nedslitt jernbanestasjon. Jernbaneskinnene er så rustne at de ser ut til å smuldre opp vært øyeblikk, og det ser ikke ut som at jernbanen har blitt brukt på flere tiår. For å gjøre det enda bedre så ser det ut som at denne jernbanestasjonen er under bakken. Luften er klam, i det fjerne kan jeg høre noe som drypper, og langs de hvite veggene er det muggsopp. Jeg kan ikke noe for å grøsse.

  Det stramme grepet Jace har rundt meg, blir enda strammere, og jeg begynner smått å gispe etter luft. "L-la meg gå!" roper jeg mens jeg prøver å vri meg ut av det forbanna grepet hans, noe som er nytteløst. Han er trippel så sterkere enn meg, eller egentlig enda mer enn det.

  Latteren som jeg rett og slett ikke kan fordra, kommer ut fra han, og som alltid knyter det seg i magen min. Så snur han meg brått rundt sånn at jeg står med ansiktet vendt mot han. Han er høyere enn meg, så jeg stirrer først rett i halsgropen hans, før jeg motvillig løfter blikket og ser rett inn i de kalde og nesten svarte øynene. Kan kjenne et gys av frykt inni meg, og jeg hater det. At jeg skal være så redd han. At han skal skremme meg så mye.

  "Neh, jeg vil ha det litt gøy først", svarer han og slipper meg. Før jeg rekker å reagere, har han allerede tatt et stramt grep rundt håndleddene mine. Han dytter meg hardt mot veggen samtidig som han holder hendene mine fast like ved hodet mitt. Jeg kan kjenne noe vått og ubehagelig mot ryggen - sikkert noe av den ekle muggsoppen.

  "Slipp meg!" Jeg prøver igjen å vri meg vekk. 

  Det ekle gliset hans dukker opp. "Åh, søta. Jeg trodde du kjente meg bedre enn det, vi som har tilbringt så mye tid sammen", humrer han. Holder fast hendene mine nå bare med en hånd, mens han lar den andre hånden stryke meg over kinnet.

  Jeg rykker til med en gang av berørelsen. Minnene jeg så hardt har prøvd å fortrenge, kommer smygende tilbake. Bit for bit. Den forferdelig smerten jeg hadde inni meg som jeg måtte gå gjennom, sammen med all den smerten jeg fikk fysisk, kommer tilbake. Brer seg utover som innvendige arr som aldri vil forsvinne. Det gjør det vanskelig å holde tilbake tårene som presser på.

  "Hvorfor gjør du dette mot meg…? Jeg skjønner ikke, hvorfor kan du ikke bare la meg være!?" roper jeg i ansiktet hans samtidig som jeg kan kjenne tårene fylle øynene mine. "Hvorfor kan du ikke bare la meg være…" Jeg kniper sammen øynene for å holde tilbake tårene.

  Han begynner å le den latteren jeg hater mer og mer for hver gang jeg hører den. Så tar han tak i kjeven min og løfter hodet mitt. Motvillig åpner jeg øynene når jeg er sikker på at jeg har fått litt mer kontroll over tårene, og ser rett på det glisende ansiktet hans. Det er lett å se at han ønsker meg alt annet enn godt. Kun lidelse og smerte, og jeg hater den frykten det gir meg.

  "Hvorfor, spør du? Fordi du er min, så enkelt er svaret. Da Leo gidde deg til meg, ble du min eiendom. Noe som vil si at når Leo tok deg tilbake, stjal han fra meg. Og jeg liker ikke så godt å bli stjelt fra, det skjønner du vel? Så jeg måtte jo hente deg tilbake. Det tok litt lengre tid enn nødvendig, men nå er du min igjen. Og denne gangen har jeg ikke tenkt til å miste deg, i hvert fall ikke mens du fremdeles er levende."

  Jeg biter tennene hardt sammen.

  Ikke gråt, ikke gråt, ikke gråt.

  Jeg trekker skjelvende inn pusten. Skuler hatefullt på han. "Leo kommer til å finne meg om ikke lenge. Så jeg anbefaler deg å la meg gå før det - og det uten en skramme -, så vil du slippe å bli alt for skadet."