Jeg ser deg komme gjennom døra. Det gjør vondt i hjertet, vet du hvorfor? Nei, jeg tenkte meg det.
Hver dag ser jeg deg om morran, du snakker om hvordan du dusja ti minutter for seint, og at du ikke rakk å ta i voks i håret, du sier du ser ut som John Lennon uten voks, og alle ler. Du er alltid litt for sein, og hver gang du braser inn i klasserommet med sekken slengt careless over skuldra, må jeg smile. Du er andpusten og setter deg ned, læreren lager en eller annen vits om hvorfor du er sein, igjen, alle ler. Du har sjarm. Jeg aner ikke hvordan du klarer det, men jeg kan aldri bli sur på deg, du er som en personlig sol, bare du er i nærheten, smiler og ler alle. Det skjeve smilet som får hjertet mitt til ta salto, det ville brune håret som er som en mopp, men fortsatt ser ekstremt søtt ut. De store, blå, dype øynene dine som gjør at hjertet mitt smelter, og dine små feil som bare gjør deg enda søtere.
Personligheten din, er det vakreste med deg, og det sier litt siden du er ekstremt kjekk. Du er en good boy, og respekterer jenter. Du klarer å være seriøs, og så plutselig være tøysete. Latteren din og den dype, fantastiske stemmen din, gir meg gåsehud. Jeg elsker alt med deg.
Men dessverre, er ikke følelsen gjengjeldt (som vanlig). Det er jo normalt at gutten du liker, ikke liker deg tilbake, men det som er enda verre, er at han er forelsket i BEGGE bestevenninnene dine. De som er så syykt perfekte, de med bra karakterer, perfekt kropp, best i alt, fint hus, og fin familie. Hvert friminutt lar du dem klemme deg, du sier hvor pene og snille de er, de sitter på ryggen din mens vi spiller fotball og dere flørter uten like. Jeg står der og ser på, føler meg stygg og uelsket, den gråe musa. Jeg får tårer i øynene og må ta meg selv ut av bildet før jeg begynner å tute.
Det er ikke fint å se deg i gangene lenger, for de som er mine beste venner, klenger seg så tett inntil deg, så de like gjerne kunne vært klærne dine. Jeg blir grønn av misunnelse, og det tar det beste av meg. Jeg har ikke lenger selvtillit, den ble knust og revet ned den dagen jeg innså hvordan å bare være meg, aldri er godt nok. Jeg klarer ikke se på deg lenger, det gjør fysisk vondt, og jeg kan kjenne hvordan hjerte mitt knuser hver gang jeg ser deg, tårene triller og jeg må gjemme meg på do til det ikke syns at jeg har grått lenger. Alt dette, og det er bare etter å se på deg.
Jeg klarer ikke se på deg, for da begynner hjerte mitt å hyle i protest og smerte, og det er kun fordi jeg vet at jeg aldri kan få deg. Jeg er ikke god nok. Jeg kan heller ikke fortelle deg det, jeg vil ikke bli avvist slik som jeg alltid blir. Jeg hater å se det sympati- fulle ansiktet ditt, jeg hater følelsen å virkelig være dum nok til å tro at en som deg, noensinne kunne elsket en som meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Hver gang jeg ser deg, har jeg bare lyst til å hoppe i armene dine, å kysse deg til vi besvimer. Jeg hater meg selv. Hvorfor var jeg ikke som bestevennene mine? Jeg skulle aldri blitt født. Dessverre, kan jeg ikke ikke-like deg heller, kjærligheten min er for dyp, Jeg elsker deg.
