Mellom To Verdener

76. Rocco Ryker

"Det er så nydelig," beundrer jeg og ser rundt meg. Det høye gresset synes av de glødende ballene av lys. De er så vakre. "Hva er de for noe?"

Jeg peker på en av dem. Den er liten og lilla. Stor nok til å passe i hånden min. Jeg vet ikke hva det er som fascinerer meg sånn, men det er noe som gjør at de vekker oppmerksomheten min.

"Det er håp," forteller Ryker og legger hendene rundt en.

"Hæ?" 

"Håp."

"Jeg fikk med meg det, men jeg skjønner ikke hvordan glødende baller er håp," sier jeg. Hele ansiktet mitt er et stort spørsmålstegn. Det verker inni brystet av ulike følelser. Den mest overdøvende er den merkelige tanken på at jeg drepte noen. 

Imens jeg visste det selv.

Ikke nok med det, men det var Garjos sønn. Det var en annens tvilling. Det var Loxis sønn.

"Gerjaengen er eldre enn det meste. Treet som står her minner oss om det hele tiden. Til alle tider har treet vært omringet av glødende lys. Det sies derfor at når et nytt lys dukker opp, har et nytt håp blitt født," forklarer han og slipper det glødende lyset ut av hendene sine. 

"Men hvorfor har de ulike farger? Noen er gule, mens andre er lilla," stusser jeg og rører fingeren borti en gul. Det er som å røre noe fast, men som likevel ikke er fast. 

Det går opp for meg at det gir ingen mening. 

"Lilla er de som er korrupte. De ble slukket av Garjo på et eller annet tidspunkt. De gule er de som fortsatt er i live."

Øynene søker rundt. Det er så mange lilla. Så mange håp som allerede har slukket. Men jeg klarer ikke å la være å tenke over hvor ... vakre de er. Selv om det ikke er lys bestående av håp. Selv om de ikke er levende. Selv om de ikke bør være her.

Så stråler de i all sin praktfullhet. 

"Det ... det er så ... så ... frustrerende," hakker jeg og biter tennene sammen. "Hvorfor virker alt så ødelagt fra før? Jeg forstår ikke."

Ryker nøler ved å ta på meg, men lar være i siste sekund. Blikket mitt forteller ham å la være. Istedenfor prøver han å oppmuntre meg.

"Alt er ikke ødelagt. Det er mye som fortsatt er vakkert her. Det er mye å leve for." 

Øynene hans skinner sånn.

"Men hvorfor ble ikke noen sendt tidligere? Hvorfor bestemte noen seg for å sende meg 200 år etterpå? Det gir ingen mening." 

Ryker sukker. "Det er ikke alt som gir mening, men en ting vet jeg sikkert," Denne gangen smiler han. "Du var verdt å vente på." 

Rødmen stiger i kinnene mine. 

"H-hva skal det bety?" raser jeg mot ham. 

"Det betyr at det var riktig å velge deg når de først valgte en til å redde oss. Du ser det kanskje ikke selv, men du er modig. Du har så mye styrke i deg som du gjemmer bort fordi du er redd for den. Jeg vet ikke hva det er som holder deg tilbake så mye, men du ... du kan gjøre det. Hvis du vil." 

Det virker nesten så han står og rødmer også. Jeg tør ikke se opp i ansiktet hans for å sjekke. Redselen for å bli tatt på fersken selv er for stor. Spesielt siden han nettopp sa alle de fine ordene og jeg bare står her rød som en tomat. 

Jeg lurer på om jeg kan bli særlig rødere.

Atmosfæren fylles av den kleine stillheten når man ikke vet hva man skal svare. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre heller. Det er så mye som fyker oppi toppen på meg.