I en fredelig by sto mor og snakket med en god nabo i gaten utenfor et kjøpesenter i storbyen. Hennes lille datter lekte med en sommerfugl og fulgte uheldigvis sommerfuglen ut på veien. En bil kom til synet rundt hjørnet og var rett på vei mot den lille jentungen på tre år i 80 km/h. Moren oppdaget bilen raskt og skrek etter datteren mens hun løp ut i veien. Hun stilte seg opp midt i mellom datteren og bilen med håndflatene rettet mot bilen. Uten og tenke seg om viste hun alle i byen hennes hemmelighet. Et kraftfelt brøt ut fra hendene hennes og stoppet bilen hardt rett foran henne. Som om den traff ingenting i luften. Alt sto stille i noen minutter. Folk hadde stoppet opp med det de gjorde og sto og så på. Moren grep datteren og løp nedover gaten med henne i hendene. Hemmeligheten var ute.
De hadde kommet ut av byen til skogen. Der sakket de av farten og moren satte ned datteren. Fra byen hørtes politisirrene og de så helikoptre som lettet opp fra bakken. Ikke sykehushelikoptre, men politihelikoptre. Moren så på datteren igjen. Datteren så tilbake på moren og skjønte med en gang hva som ville skje. De tok hånden til hverandre og løp innover skogen. Selvfølgelig måtte moren småjogge, siden datteren ikke løp like fort. Men da de hørte hunder og politifolk ikke så langt bak seg og en spotlight traff dem, løftet moren opp datteren igjen og løp raskere. Skudd ble avfyrt og et traff moren i siden av magen. På den siden datteren ikke satt på. Moren falt sammen i smerte. Hun kunne ikke røre seg. Datteren sto over moren med en forskrekkelse i øynene. Sorgen streifet hennes hjerte da hun innså hvor vondt moren hadde det på grunn av disse menneskene. Hun satte seg ned på huk ved siden av moren. Tårene trillet som en foss nedover kinnet hennes. Flere skudd ble avfyrt og et var på vei mot hodet hennes. Jenta's sinne brøt ut og et kraftfelt sperret for kulen.
Politifolket hadde endelig tatt dem igjen. De så på den lille jenta som satt på huk med knyttede never og tårene som rant nedover. Helikoptrene surret rundt over dem. Uten og se opp reiste jenta seg og gikk i mellom politimennene og moren. Sinnet brøt ut i det hun skrek av smerte og sinnet og kraftfeltet dyttet mennene et stykke unna. Da de prøvde å bryte seg igjennom det usynlige feltet for å hente jenta og moren, ble datteren enda mer sint. Hun så opp på politimennene. Mennene stoppet opp. De kunne tydelig se smerten og sinnet i øynene hennes. Tårene som ikke stoppet nedover kinnene og den sammenbitte munnen som nesten snerret mot dem. En av politimennene avfyrte nok et skudd mot jenta. Jenta skrek en gang til i smerte og kraftfeltet som hadde hvert der fra før ble enda sterkere. Så sterk at den tilintetgjorde kula og slengte både politimennene og helikoptrene og alt rundt dem langt bort. Mennene flyktet etter å ha kommet til seg selv igjen.
Datteren snudde seg mot moren og så ned på henne. Hun la hendene sine ned på der moren var blitt skutt og gråt nok en gang. En glød fra første tåretreff, leget såret. Moren kom til seg selv etter noen sekunder og hadde det ikke like vondt lenger. Den lille jenta var lettet. Hun så på moren, som så tilbake på datteren og smilte. De så tilbake mot byen og på plassen rundt dem hvor skogen manglet. Ingen ville plage dem etter det de mennene fikk erfare i dag. De reiste seg opp. Moren strakte ut hånden mot datteren og så på henne med et smil. Datteren så opp og gjengjeldte smilet før hun tok tak i hånden, og de gikk videre i lag. Nå ville de kunne leve i fred.
