En helt vanlig familiemiddag

En novelle skrevet av Ingrid Kristine E. Wangen.

                 

Det var helt stille rundt bordet. Det var ingen som snakket, lo eller hostet. Det var nesten som om de valgte å la være å puste. Som om pusten deres var for bråkete. Jeg kunne høre katten i etasjen over. Den var ikke redd for å lage lyd, for den visste ikke hva som foregikk her nede. Jeg kikket ned på tallerkenen min. Store biter steik lå og fløt i brun saus, veldig varm for bare minutter siden. Vannglasset mitt var fortsatt fullt og bestikket lå ubrukt ved siden av tallerkenen min, som et par veldig verdifulle kunstgjenstander. Jeg skottet bort på mannen som satt overfor meg. Det en gang brune skjegget hans var nå blitt hvitt. Han hadde bustete øyenbryn og et furet ansikt. Hvis man ikke hadde kjent han ville man nesten trodd at han hadde jobbet på et skip utpå havet hele sitt liv. Men han hadde holdt seg på land, som den landkrabben han var. Jeg kremtet. Hanne, som satt ved siden av meg, så opp fra tallerkenen sin og grep overraskende etter bestikket. Jeg så mannen foran meg inn i øynene. "Ja skal du ikke si noe?" spurte jeg litt skarpt. Det var slike ting som dette som gjorde meg så irritert. Tenk å være så ute av stand til å snakke. Tenk å ikke gjøre noe med det. Tenk å ha en så inkompetent far. Jeg skulle ønske moren min var her. Hun ville smilt til meg, og ønsket meg lykke til. Hun ville vært åpen for at jeg skulle få meg nye venner, hun ville hjulpet meg i slike situasjoner som dette. Hanne prøvde å reise seg opp, men pappa grep tak i armen hennes, og tvang henne til å sette seg ned igjen. Æsj, jeg skulle aldri ha sagt noe.

"Alt jeg skal er å finne på noe med en venn..." Jeg presset meg selv til å si noe igjen. Pappa sukket, lente seg bakover og dro seg i det hvite skjegget. Hanne så redd ut igjen. Jeg kunne se det på hele kroppsspråket hennes. Måten hun tviholdt rundt bestikket på, og surret benene rundt hverandre som for å gjøre seg så liten som mulig. Pappa skjøv tallerkenen foran seg. Han lente seg forover på bordet og så rett inn i øynene mine. "Jeg går ut ifra at denne vennen din er en gutt?" Jeg kunne høre mitt eget og Hanne sitt hjerte dunke litt fortere. Jeg prøvde å puste dypt inn, men klarte det ikke helt uten å skjelve. "Ja" fikk jeg presset fram. Mannen foran meg gjorde ingenting. "Han og jeg har mange ting til felles. Vi skal bare ned til stranden" la jeg fort til.

Jeg og Jonathan hadde møttes for første gang på skolen for litt siden. Han hadde virket så avslappet. Som om han hadde kontroll på hele livet sitt. Som om han ikke hadde så mye å tenke på. Nå ventet han utenfor. Dette var en gyllen sjanse for meg. "Det viktigste for meg Emma, er å passe på deg og Hanne..." Du har en rar måte å vise det på, tenkte jeg.  "...Og jeg kan ikke bare la deg vandre avgårde med en gutt som bare har én ting i tankene" Der kom det igjen. Tanken om at alle andre mennesker var ute etter å skade meg, eller utnytte den unge kroppen min, som pappa har brukt som argument før. Jeg kunne kjenne blodet boble helt ut i ørene. "Møt han da" sa jeg plutselig bestemt, men sjokkert over mine egne ord. Jeg fortsatte: "Så får du se at ikke alle gutter tenker som griser" Pappa studerte meg nøye et lite øyeblikk, vurderte anklagelsen min og sukket grettent før han slo ut med armene sine og nikket motvillig. "Hanne, gå opp på rommet ditt og begynn med leksene dine" sa han strengt. Hun løp bort fra bordet og opp trappen.

Det var kjølig utenfor. Jeg fant Jonathan sitte på en kald skorstein like ved inngangsdøren. Han smilte når han så meg. Så fort han la merke til den mørke, høye skikkelsen som gikk bak meg, forsvant smilet hans. Det var noe rart ved reaksjonen hans, men jeg feide det bort så fort vi alle var utendørs. Jeg gned fingrene mine nervøst sammen og snudde meg mot pappa. Han stirret morskt på gutten som stod foran oss. "Pappa, dette er Jonathan..." Jeg snudde meg mot Jonathan. "Dette er pappaen min Mons..." En klein stillhet omsluttet oss. Nok en gang kunne jeg føle på den pressende stillheten som pappa var så flink til å ta en del av.

Det føltes ekkelt å stå imellom to personer på denne måten, og nok en gang visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det tok meg tilbake til et minne jeg hadde prøvd å fortrenge så lenge. I alle disse årene hadde jeg prøvd å glemme alt dramaet. Jeg gned meg i øyet og ble forbauset når fingrene mine ble våte av salt vann. "Går det bra Emma?" Jonathan gikk fort mot meg og skjøv meg inn i en varm klem. Det var som om han helt hadde glemt at pappa fortsatt stod der også. Jeg hadde jo fortalt han om hvordan han oppførte seg rundt fremmede mennesker som kom hit. Med ett kunne jeg føle hvor fort hjertet mitt dunket, og hvor redd jeg var for oppførselen til pappa. Men, det var første gangen vi hadde klemt hverandre. Det myke stoffet kjentes så godt og trygt mot ansiktet mitt. Jeg presset nesen ned mot hettegenseren hans og trakk inn alle ukjente lukter. Sjokket over klemmen gikk raskt over i ren forvirrelse. Men...den lukten...Plutselig kjente jeg to hender mot magen min. Noen rev meg bort fra Jonathan og dyttet meg tilbake mot inngangsdøren igjen. Jeg snublet bakover, helt fortumlet og omtåket. Når jeg kom meg til hektene igjen, så jeg at pappa stod og kjeftet på Jonathan, som en illsint bulldoser. "Du holder deg langt unna henne! Hører du meg?!" Jonathan stirret forskrekket på han, som om det han sa virkelig såret han. Jeg løp mot faren min og begynte å dra i armen hans. Hvordan kunne han oppføre seg sånn?! Jeg hadde lyst til å skrike til han, slå han, kaste han ned i bakken og løpe vekk med Jonathan og Hanne til et sted han aldri ville finne oss. Det var ikke normalt for en far å skrike til folk på denne måten. Pappa rev seg løs fra grepet mitt. Han tok noen steg tilbake, men pustet tungt slik en person med angstanfall puster. Jeg visste ikke annet å gjøre enn å stå som fryst til bakken når han kom gåenes mot meg. Han grep tak i armen min.

Det var det. Det var sånn den helt vanlige familiemiddagen kom til å ende. I tårer og redsel. Jeg var sikker på at han kom til å kaste meg inn i huset igjen, utestenge meg fra all omverden. Jeg krøllet meg sammen og forberedte meg på det verste. Plutselig snakket Jonathan. Takknemligheten skyldte over meg. Hvorfor han ikke hadde løpt vekk for lenge siden visste jeg ikke, men stemmen hans var som en reddende engel ut ifra ingensteds. For det fikk faren min til å rette oppmerksomheten sin mot han igjen. "Ehh, unnskyld meg Herr..." stemmen hans døde bort. Nei, fortsett å snakke. Vær så snill. Han tok seg i det og fortsatte. "...Jeg synes ikke du burde kvitte deg med meg helt. Hvis det fortsatt er en god del av deg igjen..." Han stoppet opp et lite øyeblikk og trakk pusten. "...Mons. Så foreslår jeg at du gir meg en sjanse" Nok en gang sa pappa ingenting. Stillheten kom snikenes igjen, som en slange ute på jakt. Jeg var redd for hvordan pappa ville reagere. Jeg kikket desperat opp på han, inn i blikket hans. Men forgjeves. Blikket hans var tomt, og trist. Det var som om han lette panisk i gamle minner etter svar.

Så var det som om noe klikket på plass inni meg. Jeg forlot blikket til pappa og satte meg ned på den kalde skorsteinen som Jonathan satt på i stad. Hjertet dunket fort i brystet mitt, og det pulserte i hodet mitt. Hvorfor hadde jeg og Jonathan kommet så godt overens? Hvorfor er han så kjent, men allikevel så ukjent? Etter et par minutter i ren stillhet, med bare naturen og den kjølige luften til selskap, sa endelig pappa noe. "Vil du være med inn, Jonathan?" Stemmen hans var hes. Jeg hadde ikke hørt den så hes siden mamma forsvant. Pappa holdt ut hånden. Jonathan smilte og tok tak i den. Jeg var for sjokkert til å si noe. Det hadde demret for meg. Og jeg hadde ikke ord. Jeg visste ikke hva jeg skulle føle. Jeg grep fort tak i den andre hånden til faren vår, og sammen gikk vi inn i huset.