Halvblods

Kapittel 15: Hvor henne sa du?

Lola:

Jeg småløp gjennom skogen ved siden av Charles. Nå og da kikket jeg bak mot Mason og den bevisstløse Kari. De forsvant lengre og lengre bak oss mens jeg tvang meg selv til å ignorere det. "Du tror vel ikke at..." Charles smilte svakt til meg og ristet på hodet. "Nei, Mason klarer seg fint, slapp av."

Jeg nikket sørgmodig, men jeg kunne ikke slappe av. Ropet til Mason ringet i ørene mine. "Det er snakk om liv og død!" Liv og død. Det var så lite avstand fra det ene til det andre. Jeg kunne ikke klare meg uten Kari. Vi hadde levd sammen siden jeg var ett år. Jeg kunne ikke la henne forsvinne.

Med ett stoppet jeg. Jeg følte et vindgufs fyke forbi meg. Jeg snudde meg og så et lysglimt, det blendet meg en stund, så hørte jeg et smell. Du vet når du letter med et fly, og du får slike dotter i ørene? Ja, det var sånn det føltes. Smellet hadde kommet bakenfra. Mot Kari. Jeg løp mot smellet uten en tanke om at det kanskje var litt dumt.

I det neste øyeblikket fløy jeg gjennom luften og så traff ryggen min en trestamme med et knekk. Jeg var litt usikker om knekket kom fra tredet eller meg. Jeg ble enig med meg selv om at det sikkert var tredet. Det var en usynlig kraft som hadde kastet meg bakover, en slags svær gigantisk usynlig hånd.

Jeg stønnet stille da jeg prøvde å reise meg. "Lola!" Charles stod nesten stille, halvt lyst å løpe mot smellet, og halvt lyst å passe på meg. "Jeg klarer meg, gå du." Harket jeg frem forsiktig. Charles nikket og det tok ikke lang tid før jeg så ham forsvinne bak grønne furugreiner.

Sakte kavde jeg meg opp og klarte til slutt å stå. Mens jeg gikk innover ble himmelen mørk og skogen mørkere. Jeg kunne ikke høre noe. Alt var stille og rolig, men det var en urovekkende stillhet og det rolige kunne når som helst eksplodere. Så kjente jeg en behagelig vame spre seg i blodet mitt den fortalte meg at jeg måtte krype videre. Jeg krøp (rettelse, halte krøp for skulderen min var definitivt utav ledd og det gjorde vondt som bare søren) under en busk og så igjennom. Kari satt på bakken, tårene trillet nedover ansiktet hennes og hun holdt på benet sitt forsiktig med en hånd mens hun så mot en skikkelse i lenger borte mot skogen.

Jeg kunne ikke se skikkelsen, men det var noe som ihvertfall lignet et menneske. "Hva har du gjordt med ham!?" Skrek Kari mot personen. Da opdaget jeg Mason som lå ved hennes side, stille, det så ikke ut som han pustet. "Hva har du gjordt!?" Hun hulket nestet nå, jeg ville løpe mot henne, men jeg var som frosset til bakken. "Jeg hater deg! Forsvinn!"

I det personen forsvant med et blendende glimt hørte jeg at noen gispet etter luft, og så forsvant også skogen.

En vind strøk mot ansiktet mitt sakte, så ble den sterkere og varmere. Det ble hardere å puste, luften ble tørr og alt var svart. Jeg begynte å hyperventlilere. Så hørte jeg noen snakke, høyere og høyere. Og så traff knærene mine bakken, som om jeg hadde snublet. "Au, sørens bananshit!"

Det var som om et slør hadde falt bort fra øynene mine, og jeg så mer lys. Stille reiste jeg meg opp på de verkende beina og så meg omkring. Himmelen var helt svart, men ikke stjerneklar. Trærene fra skogen var borte, og erstattet med murer av hvite, glatte steinblokker. Over meg, hvor jeg ikke kunne se himmel var det hengt opp mønstrede tepper. Sansynligvis for å skygge for solen om dagstiden.

Jeg stod på et hjørne av en smal gågate. På sidene mine stod boder og små butikker. De fleste pakket sammen, men noen satt fortsatt på skrale plastikk stoler bak diskene og røyket mens de så på noen gamle kasse- tv'er. De solgte alt fra loff med krydder til smykker av gull og sølv.

Et spesiellt smykke tiltrakk meg. Det var liten sol. Den innerste sirkelen var sølv og strålene av gull. Den hang på en smykke holder som så ut som et tre om høsten, det hadde mistet alle bladene. Hånden min nærmet seg smykket.

"Fifteen shekel, fifteen! Only good price, not expencive!" Jeg tok hånden min tilbake i overraskelse og så mot selgeren som kom nesten løpende mot meg. "Only fifteen shekel, good price!" Jeg smilte. "Shekel?" Selgeren nikket energisk. "Yes, Israeli money! Only fifteen!" Israelske penger? Hvordan i alle dager hadde jeg havnet i Israel? Jeg ristet på hodet da jeg så at selgeren fortsatt stirret på meg. Jeg hadde da ingen penger. "I dont-" "No? Ten shekel, only ten for you, beutifull woman." Jeg ristet på hodet, dette var umulig, men jeg kunne jo se på smykket mens jeg ennå var der.

Jeg tok kjedet av hengeren og la solen forsiktig i den venstre håndflaten min. Med en gang begynte den å lyse som glødende kull. Jeg kjente vamen svi seg inn i hånden min og jeg slapp den med et hyl. Mannen krympet seg bak disken sin. "Eloï, Eloï!" Han sparket smykket fort mot meg. "Free, you take it! It's work of the evil one! Take it!"

Først tenkte jeg på å kaste smykket på ham, men så husket jeg at det ikke hadde reagert i kontakt med ham. Kanskje det var noe viktig? Jeg dro ned ermet og plukket smykket opp gjennom genseren, så la jeg det forsiktig i lommen på en hullete sort shorts? Jeg hadde da ikke tatt den på meg i dag tidlig? Jeg så videre på den nye løse hvite singleten og de røde conversene (som heldigvis ikke hadde blitt byttet ut) jeg hadde på meg i undring. Jeg burde sikkert tenke på det senere. Så spurte jeg selgeren om han viste om et godt hotell, han nikket og pekte mot et hus litt lenger borte. Så gav jeg ham noen kroner som jeg alltid hadde i skoen, (selv om det bare var sånn ti). Og så startet jeg å gå.

---------------------Next is coming--------------

Skal prøve å få den neste ut i løpet av neste uke siden jeg har satt meg et mål å få ut (sånn ca) en hver uke! Yaaayy okay thats it

Love
Blueishfood💙