«Emily!» skrek morens fortvilte stemme, og ekkoet spratt mellom veggene som sprettballer. «Emily!» Scarlet's stemme var ikke lenger myk og klar, den var sår og tykk. «Emily!»
«Emily!» skrek farens engstelige stemme, og ekkoet danset oppover veggene til det traff taket, og forsvant. «Emily!» en stemme som vanligvis var full av latter og tøys, var nå fylt med mørk redsel. «Emily!»
«Det er din feil, Louis!» anklagelsen traff Louis i brystet som et spyd. «Det var du som skulle passe på henne!» ropte hun, og dyttet ham i brystkassen. «Klarer du aldri å ta en jobb seriøst? Huh? Det er din egen datter!» det som ble sakt, ble avsluttet med et hyl. Fortvilt gråt skar ut i rommet som kniver.
Louis trakk seg tilbake idet kjæresten traff bakken. Alt hun sa traff han så hardt at følelsene hans trodde han skulle falle om, og dø. Han hadde mistet sin egen datter, i en ukjent by, i et ukjent land, i en farlig verden. All skylden lå på han. Selvom han bare hadde blikket borte fra sin datter i et par minutter. Han ante ikke at det kunne være så utrygt. Hvordan skulle han vite at det var farer som truet hans datter rett rundt neste hjørne.
Harry grep tak i Louis idet han holdt på å falle bakover og slå hodet i scenekanten. Bestevennen omfavnet ham i en følelsesladd klem. Louis visste ikke bedre enn å falle sammen i armene hans. Harry holdt ham oppe, og forsøkte å trøste. «Vi skal finne henne Louis, vi gir ikke opp.»
Niall og Liam satte seg ned for å trøste Scarlet. Noe som skulle vise seg å gjøre situasjonen verre. Hun reiste seg opp, tørket tårer, og gikk mot Louis. «Aner du hvilken dårlig far du er?» spyttet hun bittert, før hun stilte seg rett opp i ansiktet hans. Hun så inn i hans knuste, røde øyne. «Gratulerer, du hadde rett,» sa hun med hatet festet i øynene. «Du ble en forferdelig far, som du var redd for å bli.»
YOU ARE READING
Breathing Blue; fortsettelsen på Unwritten Story
FanfictionJeg valgte å forlate ham, og aldri snakke med ham igjen
