Breathing Blue; fortsettelsen på Unwritten Story

26: Ende alt her

06.00
«Hei Scarlet,
Er på vei hjem nå
Vi må snakke
Elsker deg,»

--

Hjertet banket i brystkassen hans. Hånden gled ned dørens iskalde håndtak. Det var helt stille. Tanken om at Scarlet lå og sov traff han, og beroliget han som en bedøvelsespil.

Han hang fra seg den sorte jakken, og sparket skoene av seg. Føttene hans dunket av utmattelse. Blikket hans gled raskt over sengen, før han vendte og gikk inn på badet.

Hjertet sluttet å slå. Han falt bakover, men sto likevel oppreist. «S–s–Scarlet.» stammet han.

Hun lå i en dam på gulvet.

Louis kastet seg over henne.
«HJELP!» skrek han fortvilet.
Scarlet laget en følelsesladd lyd, og klemte hardt over armen sin. Hun klemte hardt over pulsåra som ikke ville stoppe å blø.

--
05.11
Scarlet satt på baderomsgulvet og lot barberbladet leke på oversiden av armen. Det var ikke så farlig, tenkte hun. Blodet pimplet så vidt, og dannet små dråper.

Det ble fler av dem. Det ble fler av de små dråpene. Den første bloddråpen falt på de hvite baderomsflisene.

Hvordan skal jeg klare å leve uten Louis?

Grepet rundt barberbladet ble strammet idet hun siktet inn på undersiden av armen. Rett ved håndleddet la hun bladet. Det var kaldt. Hun så blodårene tydelig.
Skal jeg ende det?

Hun skrek idet hun dro den sylskarpe smerten over armen. Hev etter pusten.
Hostet.
Det var for sent.
Den skadefrie hånden klemte hardt rundt kuttet. Kanskje hun kunne klare å stoppe blødningen. Kanskje hun ville klare å holde seg i livet.
Det er for sent.
Jeg har gjort det.
Det er ingen vei tilbake.
Jeg er på vei mot lyset.
Jeg er på vei mot et sted der smerte ikke eksisterer.

--
06.03
«Nei nei nei nei,» hikstet Louis.
«Jenta mi,»
Han rev av seg skjorta, og bandt den hardt rundt det blødende såret.
«Det kommer til å gå bra.»
«Det kommer til å ordne seg, jeg lover.»