Aldri i livet har jeg følt meg trukket i to retninger.
Emily.
Min sårbare, lille prinsesse.
Hun var alene et sted i en mørk verden. Uten et eneste kjent menneske rundt seg. Uten en eneste trygghet. Hva om hun blir misbrukt? Torturert? Hva om hun får traumer for resten av livet? Er hun fortsatt i livet? Kan hun fortsatt reddes fra den stygge, stygge verdenen?Scarlet.
Sjelevennen min, hjertet mitt. Det eneste som noen gang har vært viktigere enn at jeg selv holder meg i livet.
Hun lå alene i en sykehusseng, på et sykehus, der hun har vært gjennom en hel del smerte og tårer. Hun hadde en pustemaske teipet til det bleke ansiktet.
Sting, strips, plaster, bandasjer. Respirator, nåler, maskiner.
Stillhet.Det var et lite håp, i det som virket så altfor mørkt.
Hvor skulle han gå? Hvilken retning trakk han sterkest?
Scarlet hadde masse sykepleiere, familie og venner.
Emily hadde ingen.Scarlet ville ønsket at han hadde lett etter datteren, og det visste han også. Men likevel følte han en trang til å bli værende på sykehuset og passe på.
CZYTASZ
Breathing Blue; fortsettelsen på Unwritten Story
FanfictionJeg valgte å forlate ham, og aldri snakke med ham igjen