Through the flames

At night i still hear the screams

Faen. Faen. Faen. Hvordan kunne hun ende i en slik knipe igjen? Kyra sparket til en tilfeldig stein i veien. Fingrene hennes knuget sint om den. Igjen  hadde hun ingen sted å bo. Igjen stod hun på bar bakke, alene. Alltid alene.  Men hun skulle klare seg denne gangen også. Ikke faen om skjebnen skulle få felle henne. Likevel så hun ikke noe særlig fremtid heller. Hatet boblet opp på innsiden, innestengte følelser over situasjonen og alt som hadde skjedd truet med å ta over. Hun stappet lappen om oppsigelse dypt ned i lommen på den slitte khakibuksen som red lavt på de spinkle hoftene. Mørket hadde lagt seg over gatene i Los Angeles. Ikke at det plaget Kyra; mørket var hennes beste venn, til tross for at det å vandre rundt alene i gatene i LA på nattestid ikke var særlig klokt, da. Men, ingen så vel to ganger på henne. Hun var ikke akkurat noe tiltrekkende syn med sine slitte klær, uregjerlige hår og sko som absolutt hadde sett bedre dager. Dessuten kunne hun fint forsvare seg selv mot eventuelle overfallsmenn. Beina bar henne mot en gammel park. Der kunne hun i det minste finne seg et bortgjemt hjørne; en tunnel å søke ly i eller noe slikt. Ikke at det trengtes ly for regn da; LA på sommertid var omtrent blottet for alt som het regn. Hun satte seg ned på en tom benk og fisket opp en utslitt pakke med Marlboro sigaretter. Sakte tok hun en mellom fingrene og tente den opp. 

Kyras POV
Jeg ante ikke hvor lang tid det hadde gått; telefon og klokke var ting jeg ikke eide. Faktisk så eier jeg ganske lite. Stort sett bare det jeg gikk og stod i, og den grønne tanktoppen min hadde sett bedre dager for å si det slik. Sånn hadde det vært i mange år; hva var egentlig vitsen med å eie så masse greier da?
Plutselig ble jeg avbrutt i tankerekken og hørte skritt; løpende skritt som kom rett mot der jeg satt. Alle musklene i kroppen min spente seg. Hånden min gled ned i bukselommen; grep om skaftet på en kort, men skarp kniv og ventet på at vedkommende skulle komme inn i lyset fra nærmeste gatelykt. Ørene var i helspenn, øynene med. Men i det den løpende, eldre mannen entret lyset skar to skarpe smell gjennom den ellers så stille luften. Jeg snappet etter pusten og la meg lavere ned mot benken, enda i sittestilling. To skikkelser kom til syne i gatelyset nå, og en av dem snakket inn i en telefon. ''Jobben er gjort, sjef. Wales er død'' sa han i en tone som bekreftet det jeg hadde mistenkt; mennene hadde skutt den andre, eldre mannen. Hva faen da? Hadde folk gått fra vettet nå også? Skyte eldre menn midt på natten var da ikke normalt. Jeg skulte mot mennene. Nei, det var nok best å holde seg i ro her. Den ene av mennene hadde brunt hår, kortklipt i en stilig frisyre. Mann nummer to hadde mørkere trekk i ansiktet, håret dandert i rastafletter som falt rundt det litt skarpe ansiktet. Ansiktet mitt falt i mørke skygger, og det så ut som om mennene skulle til å gå, men den mørke mannen stoppet opp. Hodet hans dreide sakte mot benken hvor jeg satt; kroppen min stivnet til.  ''Sjef, vi har et problem'' sa han kjapt inn i telefonen, og før jeg visste ordet av det pekte pistolen mot de mørke krøllene mine. Fuck. Dagen kunne jo ikke ha blitt noe bedre, akkurat, for all del. 

''Hvor mye har du sett? '' spurte den lyseste av mennene i en skarp tone mot meg. ''Nok til å få dere i bur i alle fall'' glefset jeg tilbake. 'Jeg og den kjeften min!' tenkte Kyra irritert. 'Når skulle jeg lære å holde den lukket ? Vel, nå kom den til å bli min død.' Jeg var sikker på at dette kom til å bli de siste tankene mime, noen sinne. Kanskje like greit å få fri fra elendigheten. Fri fra skrikene, stemmene jeg høre i hodet hver eneste dag, hver eneste natt. Men neida, før jeg visste ordet av det hadde de grepet om armene mine; grepet hardt og stramt, og omtrent dratt meg opp av benken. 

''Slipp meg, jævler!'' freste jeg sinna, og slo etter han ene med kniven; følelsen av at den kuttet opp huden hans var tilfredsstillende, men tydeligvis ikke nok til å sette ham ut av spill. Han skrek bare ut i overraskelse og rev den ut av hånden på meg, kastet den til helvete langt vekk. Flott. ''Du blir med, til sjefen. Og nåde deg om du skriker'' sa han med kort hår, og jeg kunne kjenne det kalde, harde pistolløpet mot tinningen. Ansiktet mitt stivnet en anelse, selv om innsiden kokte. Hva enn de hadde planer om å gjøre, så kom de ikke til å slippe unna med det, det skulle jeg  sørge for. 

Heisann!

Ble litt kort kapittel som intro denne gangen, men skal oppdatere mer de neste dagene :) 

Bildet over er Kyra; hun er oprinnelig ikke min karakter, men jeg har lånt henne og formet henne litt annerledes enn i Riddick universet. 

Enjoy!