Historien

På vandring

På den andre siden av havet hadde det lenge sett mørkt ut for Skottlands selvstendighet, med
spedbarnsdronningen Maria datter av James V på tronen som også skulle bli kjent som Mary Queen of Scots. Men det var nok akkurat at hun var et forsvarsløst spedbarn som reddet Skottland fra å bli lagt under den Engelske kronen. For hvilken heder ligger det i å ta fra et lite barn, men forlovet med Henrik den 8's sønn Edvard ble hun på tross av sin unge alder.

En mann som tidligere hadde hatt en nær tilknytning til det tidligere geistlige maktapparatet i England lirket opp brevet fra Shaftsbury Nunnery. Ansiktet var utrykks løst inntil han leste de siste linjene om Dorothy Clanseys død i barsel. Øynene som mest minnet om vårens nyutspunget løv var nå blanke som etter det første vår regnet. En datter, han knep leppene i sammen til en strek, og undret på hvordan han skulle kunne fostre opp datteren. Så dukket barnsdomsminner fram fra glemselen. Katanes ved havet, barnet hørte hjemme der. Han brettet brevet sammen og sendte et blikk mot et skrin på det vaglete bordet. Det var på tide å gi slektsklenodiet videre til neste generasjon. På lik linje med en annen kvinne i slekten ville han aldri ha trodd at han noen gang ville ha noen å gi det videre til. Forsiktig åpnet han skrinet, og lot fingrene løpe over en figur som var blitt festet til et tykt skjede. Det var en kvinnefigur med ganske runde former. Selv om både anheng og skjede var fint nok i sammen, var det som om de kom fra vidt forskjellige epoker i menneskets historie. Figuren så ut til å være eldgammel samtidig som formene var detaljerte, og figuren hadde oppgjennom år hundrene blitt håndtert med den ytterste forsiktighet. Sakte lukket han igjen skrinet, og visste hva han skulle gjøre. Det var en lettelse og endelig få tatt en avgjørelse og begynte på brevet som han skulle sende i forveien for sin nyfødte datter.

Det var stille i hytta når Kristiane våknet dagen etter og solen sendte sine lyse stråler gjennom vindusgluggen. Døren ble sakte åpnet av Grim og det var umulig å se ansiktet hans med det sterke sollyset i døråpningen. Grim svelget han måtte gjøre seg hard, et ordtak gikk igjennom hodet hans; Hvis du har reddet et liv, har du på lagt deg en livsoppgave. Men han hadde en annen oppgave å fullføre. Han hadde fått tak idet han var kommet for å finne. Kjedet føltes varm innenfor skjorta, og han ønsket å komme seg hjemover hvor enn det måtte være. Dette hadde vært en hodeløs tur basert på en gammel manns merkelige historie som hadde ledet ham innover på østlandet i Norge. Men det hadde vært en kobling mellom den gamle mannen og Grim som hadde fått ham til å sluttføre det den gamle ikke klarte. Reisen som lå foran ham var ikke for en fin frøken og hennes nyfødte sønn. Og det var ingen fremtid for en familie, familie han liksom smakte på ordet i tankene.  Denne stusselige hytta var heller ingen fremtid for en kvinne med et nyfødt barn. Rynkene mellom øynene vitnet om at han var i dype tanker og Kristiane hadde en viss fornemmelse av hva tankene gikk ut på. Han hadde bare kommet tilbake for å betale en gjeld og nå anså han den som gjort opp. Riktig nok hadde de kommet meget nærme hverandre under fødselen men det var helt klart at han sikkert hadde et liv å vende tilbake til. Hun skalv lett på hendene og han så det, og rynkene mellom øynene ble om mulig enda dypere enn tidligere. Han tenkte tilbake på den gamle som innimellom hadde brukt ord fra et språk som han trodde var glemt. Minnene strømmet på av en far og lykke, ellers var det lite av barndommen han husket. Det var et stort sort hull der som ikke ble fullt av minner før sent i tenårene. Da var han blitt noe helt annet enn den lykkelige gutten han en gang hadde vært.

Kristiane brøt stillheten i rommet.

- Du skal ha takk for hjelpen, stemmen sprakk, og hun svelget hjelpeløst uten å vite hvordan hun skulle fortsette.

Han la armene i kors.

–Jeg har viktigere ting å gjøre enn å være her å leke husbond sa han kaldt.

Med de ordene forlot han hytta og den eneste kvinnen som hadde vist ham medmenneskelighet i voksen alder.

Kristiane kjente en dump, tomhet i hjertet og brystet, enda hun burde være glad for at dette monstret av en mann forsvant ut av hennes liv uten større dramatikk. Men allikevel var det en tomhet som ikke kunne bortforklares. Minnene kom strømmende på av det første møtet, de første tegn av ja, akkurat menneskelighet, den bestemte tonen men allikevel støttende komplimentene og oppmuntring under fødselen. Hun rynket pannen, to skjebner fordømt av samfunnet på hver sin måte, hadde møtt hverandre og inngått en allianse til det beste for begge parter den skjebnesvangre natten. Hun hadde jo selv tatt en avgjørelse om at de begge måtte bort herfra før eller siden. Bare hun ble litt sterkere og det ble varmt nok i luften skulle hun prøve å ta seg til Bergen. Men det føltes som en uoverkommelig oppgave, det lå trossalt på vestlandet. Det ville være enklere å ta seg til Christiania, men faren hadde ofte snakket om at de hadde frender i Bergen. Hun hadde en vagt minne om en tante, som faren hadde snakket om. Jo, her kunne hun ikke bli værende selv om hytta hadde gitt henne både trygghet og varme disse vanskelige månedene. Uten å vite det hadde Kristiane bestemt seg for å følge Grim i hans fotspor.