Alt jeg ikke sa

2

Pling! Kommer det fra døren. At noen gidder å bevege seg ut i dette været. Inn gjennom døren kommer et blondt hode. Han ser skuffet ut og går mot kassa.
"Malia.." sier han og klør seg usikkert i bakhodet.
"Hva skal du ha?" Spør jeg, og prøver å virke uinteressert. Han ser litt ubekvem ut der han står og leter etter ord.
"Jeg ville bare si..." jeg avbryter han, og med kvass stemme fortsetter jeg.
"Jeg er ikke her for unnskyldninger, Tobias, bestill eller stikk" sier jeg bestemt. Han ser litt overrasket ut der han står, som han ikke har hørt meg be han gå før. Han står der og følger med på menyen. Av og til glir blikkene ned mot meg.
"Jeg tar bare en kopp med kaffe" sier han til slutt. Jeg skriver det inn i kassaapparatet og skal akkurat til å ta imot kortet da strømmen gikk.
"Det siste jeg trenger nå" sier jeg lavt til meg selv. Utenfor jobber snøen med å bygge seg oppover, og et tykt lag har begynt å bre seg over bakken. Jeg kan høre en kjele som faller i gulvet og noen italienske banneord. Jeg hører litt romstering bortover mot sikringsskapet og en bryter som går opp og ned, men ikke noe lys kommer på.
"Jeg ville bare si at jeg er lei for det. Det var ikke meningen at det skulle skje. Dere var så like, hun var så forståelsesfull" øynene hans fylles opp med salte tårer igjen. Jeg kunne se det glinset gjennom mørket. Han angret seg, men det er for sent.
Tvillinger pleier som regel alltid å ha et nært forhold. Spesielt eneggede. Slik er det hos oss også. Vi kjenner hverandre ut og inn, og bruker det mot hverandre. Vi har alltid vært forskjellige når det kommer til personlighet. Vi er som engelen og satan, og satan og engelen. Vi har våre gode og dårlige sider, og vi har brukt dem forskjellig, men denne gangen var siste gang. Og hun var djevelen. Hun ødela for meg og seg selv.
Tårene sitter fremdeles i øynene hans. Han mente det ikke, men det skjedde, og han stoppet det ikke. Kroppen min vil nærmere hans. Vil kjenne varmen han kunne gi, hjerterytmen. Den berolige dunkelyden som fortsetter så lenge du lever, og når den stopper, lever du ikke lenger.

***

Hvorfor skal jeg alltid stå og klø meg i hodet når noe blir kleint. Det er som om det ikke er noe mer jeg ønsker å si, som om jeg ikke ønsket å si noe i det hele tatt.

Hun sier ingenting. Eller så har hun gått. Det er vanskelig å vite.

Jeg kjenner tårene presse på bak øynene. Faen, jeg klarte det igjen.

Tiden går. Lysene er fremdeles av. Jeg kan høre noen små hikst en gang i blant. Hun har altså ikke stukket av enda. Hva skal jeg gjøre? Det er min feil at hun gråter. Jeg vil bare ha henne i armene mine og trøste henne. La henne vite at jeg er her for henne, at jeg alltid vil være det. Jeg vil vise at jeg bryr meg, men jeg kan ikke. Hun vil ikke ha meg i nærheten.

-

Jeg åpner øynene langsomt. Det begynner å bli litt lysere ute. Vi må ha sovnet. Malia ligger rundt to meter unna meg. Øynene er lukket og munnen halvåpen.

Jeg ser ut av vinduet. At det fremdeles snør. Lette frosne fnugg daler nedover mot den allerede overfylte bakken.

Jeg snur meg tilbake. Hun er så søt når hun sover. De tykke øyevippene som hviler flettet i hverandre.

Hadde hun bare vært min.