Historien

Et nytt hjem

Kristiane så at landskapet endret karakter etter som de nå red nærmere sjøen, og noterte seg at det var et mye mer åpent enn hun var vant med hjemme i fra. Hun tenkte tilbake på den tette skogen ved Grua som både hadde skremt henne og beskyttet henne. Hun trakk inn lukten av sjø og håpet så inderlig at de kunne få en mulighet til å slå seg ned her i Alba eller Skottland på norsk. Det hadde tatt en omvei med tanke på at det ville vært raskere å komme seg fra Bergen og over til Katanes, men det virket som om skjebnen hele tiden hadde styrt dem i riktig retning. For hadde de dratt rett til Katanes ville de ikke ha truffet Daysi og hennes sønn George som red foran dem.

Aidan lå rolig å sov i en slags sekk på ryggen hennes, og Grim sjekket stadig det lille ansiktet som så vidt stakk opp. Etter natten de hadde hatt sammen, var hun ikke lengre så skvetten, og trakk seg ikke lengre unna ved brå bevegelser. Han myste mot solen for å skjule tankene sine. Men Kristiane så allikevel de litt stive skuldrene, og hendene som holdt hardt i tøylene. Hun tok mot til seg og red opp på siden av ham. Som oftest var den skadde siden vendt bort fra henne, men det hadde han ikke denne gange i det bratte terrenget. Han foretrakk å ri på nedsiden av henne i tilfelle de begynte å gli eller hesten tråkket feil. Så omtenksom men allikevel så uberegnelig.

- Hvordan finner du frem, du liksom bare vet hvor vi skal? Er det sånn som med Michael at du bare vet?

Grim gliste og sendte henne et skråblikk, og hun så rødmende bort.
- Nei, det er ikke så mye hokuspokus, men jeg har en god retningssans og har lest kartene nøye med en kjentmann på vertshuset. Han fortalte ikke at hun delevis hadde rett, og gikk i en spissrot gang mellom det, sansene hans oppfattet av farer. Stadig ga han Georg beskjed om å speide fra høyder de red forbi slik at de ikke skulle møte overraskelser på veien.
Kristiane nikket og noterte tilfreds at han hadde glemt å skjule ansiktet sitt bak det mørke håret. 

De red ganske lenge før de kom frem til en bakke og nederst lå det et lite vann. De bestemte seg for å slå leir for natten.
Denne kvelden satte hun seg ved siden av Grim uten å fundere over konsekvenser. Han åpnet naturlig armkroken for henne som om hun hørte til der. 
-  I morgen antar jeg at vi vil være fremme ved Gillock, han virket litt anstrengt.

-  Uff, jeg føler meg så usikker, tenk om de ikke synes jeg er god nok.

Grims skuldre begynte å riste av innestengt latter.
- Du, ikke god nok. Så hva tror du de tenker om meg?

Kristiane la hodet mot skulderen til Grim.
- Det er annerledes med deg du er tross alt familie, og det er noe helt annet.

- Stoler du ikke på meg? Et smerte drag gikk over ansiktet hans når hun tittet opp på ham. Skuldrene stivnet, og ansiktet endret seg raskt. Øynene ble om mulig enda mørkere, og de sammen trukne øynebrynene ga ham et meget farlig inntrykk.
Kristiane ble litt usikker, men hun hadde sett smerten selv om det bar var et raskt blaff. Hun tok forsiktig rundt hånden hans.
-  Nei, jeg stoler på deg. Og jeg føler meg trygg sammen med deg, men en Jarl? Det er vel det de ville kalt deg hvis du var i Norge? Du er adelig, og herkomst betyr alt.

Her hadde nok ikke Kristiane helt rett for Lairde setet ville nok bli sett på som en Friherre eller nærmere Baron. Lairde tittelen i seg selv var ikke å regne som en Baron, men nettopp dette setet hadde visse privilegier og sto i en særstilling. Men en ting hadde Kristiane rett i, og det var at også her betydde herkomst alt.

Han smilte litt skjevt
- Så du mener at jeg går under min stand! Han ristet på hodet, vel jeg tror nok du passer bedre inn i de finere salonger enn det jeg gjør.

Uten å tenke lot hun fingrene gli over det friske kinnet. Han så ut som om han kom fra underverdenen med de markerte trekkene, og gjenskinnet fra bålet. Hendene hans tok et hardere grep om henne, men løsnet grepet raskt da hun la en forsiktig hånd på det litt for harde taket. Forsiktig tok hun ansiktet hans mellom hendene, og kysset ham. Kristiane smilte for hun visste akkurat hva hun gjorde.
Mannen var blitt en annen på ferden deres nordover. Det var noe ved holdingen som hadde endret seg. Hun følte seg ikke som et potensielt bytte selv om han var like smidig som tideligere. Nei, det var noe annet som ikke var blitt borte, men heller under kontroll. Følelsen av at noen lurte i langt inne i de mørke øynene hadde gjort henne mye reddere, enn det faktum at han nok var den mest følelsesmessige ustabile mannen hun noen gang hadde møtt. På tross av dette kjente hun at hun kunne stole mye mer på denne mannen enn noen annen. Selvfølgelig kunne hun bli livredd som den gangen i Edinburgh. Bare tanken gjorde at redselen krabbet oppover ryggmargen hennes som en advarsel om hvilken djevel hun hadde med å gjøre. Det var som om han merket hvilken vei tankene hennes tok. Grim så forskende på henne og trakk seg vekk. Han ble liggende med ryggen mot henne og hun så at skuldrene var trukket opp til øreflippene igjen. Kristiane tvang seg til å legge vekk de vonde minnene.
Det var rart hvordan hun la de vonde minnene til side i håp om å glemme dem. Hun la seg tett inntil den avvisende ryggen for hun kjente ham nå. Avvisning var det han fryktet mest i allefall fra henne. Grim på sin side kjempet en indre kamp for å holde frustrasjonen i sjakk noe som var vanskelig med en varm og myk kvinnekropp tett inntil seg. Etter en stund ble det uutholdelig og han snudde seg uten å møte blikket hennes. Han kjente den rolige pusten hennes mot halsgropen, og hun skjøv ham ikke vekk. Denne gangen var det Grim som strøk henne beroligende, og fikk små nesten umerkelige kyss som belønning. Kroppen stivnet da det ødelagte kinnet fikk samme behandling. Det føltes som om han ble invadert noe som gjorde at pulsen raste av gårde.
-Hva er det du gjør, hveste han advarende.