Landet i speilet

Et ukjent land

Louise kikket rundt seg. Speilet stod i skogen, men det hadde 'lukket' seg og var bare svart. Hun antok at det ville åpne seg igjen. Og akkurat som det så ut som fra loftet: hun var omringet av skog. Høye, mørke trær. Men.. Det var noe annet ved det. De virket høyere enn i den verdenen hun kjente. Og det lå mer turkis farge i dem. "Du er ikke hjemme, og det er sånn det er her" sa hun til seg selv.
Louise valgte en vei og begynte å gå. Hun gikk sakte og tenkte over små detaljer, for å finne veien tilbake. Hun var redd. Hele tiden var det noen rare lyder, kvister som knekker langt borte og fugler som flyr fra tre til tre over henne. Og som om ikke det var nok hadde hun en rar følelse. En sånn som når man blir overvåket. Hun kjenner den igjen fra de mange gangene Alice hadde spionert på henne.
Hun tenkte på Alice og sukket høyt. Hun hadde bare forlatt Alice uten å si noe. Hun hadde gått gjennom et speil på loftet deres og etterlatt henne. Alene hjemme. På loftet.
Hun stoppet et øyeblikk. Hun lurte på om hun skulle snu. Den tanken ristet hun fort av seg, og fortsatte å gå.
Følelsen av å bli forfulgt/holdt øye med holdt tak i henne hele tiden. Det gjorde henne fortsatt vett skremt.
Louise kikket ned på kjedet sitt. Safiren lyste. Hun fortet seg og gjemte den under genseren. Det var da hun la merke til at hun hadde på seg andre klær. De hang løst på henne, og hadde en olivengrønn farge. Hun gikk barføtt. Hvorfor hadde hun ikke lagt merke til det før? Med ett begynte det å svi under føttene. Louise ga blaffen og fortsatte å gå i noe som føltes ut som evigheter. Det samme gjorde hva nå enn det var som fulgte etter henne.

Da hun hadde gått en god stund kom hun endelig ut på åpen mark. Hun kunne se langt bortover. Det var nydelig. "Hva slags land er dette?" hvisket Louise overrasket til seg selv. Hun så utover. Engene så ganske så tomme ut, bortsett fra et og annet rart insekt rundt om i lufta.

Louise spant rundt. Hun stirret innover der hun kom fra, og skrådde blikket bortover skogkanten. Hun så ingenting, men måten en grein hadde falt ned fra et tre noen meter unna tydet på at det var noe der. Noe stort. Noe som hun ikke kunne se. Hun snudde seg tilbake og begynte å løpe. Det gjorde sannsynligvis det som var etter henne også, fordi hun hørte rasling i gresset bak seg. Det holdt hennes tempo. Det kom ikke nærmere, og mistet heller ikke fart, sånn at det kom lenger unna. Det var akkurat like langt unna Louise hele tiden. Hun så bakover. Hun så ingenting, men gresset rørte på seg. 7 meter bak henne, ville hun tippe. Det fikk henne til å løpe fortere. Ikke at det gikk så mye fortere, hun var allerede ganske sliten. Andpusten. Louise visste at hun snart kom til å kollapse. Beina hennes orket snart ikke mer. Men kanskje det bak henne følte det samme, så hun fortsatte å løpe. Lenger og lenger bortover, lenger og lenger vekk fra speilet. Lenger og lenger vekk fra Alice, loftet, og alt det hun kjente til. Allikevel måtte hun fortsette så lenge hun maktet.

Det sved under føttene. Louise kjente på følelsen, og det var da det skjedde. Hun snublet i sine egne bein. Hun stupte fremover med hodet først. Hun rakk å ta seg litt i mot med armene, og dermed dempe fallet litt, men hun rullet fortsatt litt bortover bakken. Når hun stoppet lå hun helt stille med ansiktet oppover. Hun hørte hjertet sitt dunke. Hun hørte skapningen komme nærmere. Nå skjer det, nå dreper han meg, tenkte hun.
Også var skapningen over henne. Han stod der og så ned på henne. Louise kunne fortsatt ikke se han, men hun følte det. Hun kunne føle det..
Det var da, hva enn det var, tok grep rundt armene hennes. Hun lukket øynene, og trodde hun drømte da det kjentes ut som om de lettet. Sakte lettet hun. Oppover. Et lite øyeblikk sto hun på bena, men det varte ikke lenge. Snart var de også i lufta.

Louise åpnet øynene. Ganske riktig. Hun fløy langt over bakken. Hun åpnet munnen for å skrike, men et insekt stoppet henne ved å fly inn i munnen hennes og sette seg fast i halsen hennes. Hun hostet og spyttet det ut. Hun så ned. Og ganske riktig. Hun fløy fortsatt.
Skapningen hadde tatt henne. Kanskje det var en gigantisk ørn som hadde tatt henne som mat til ungene hennes. Louise kunne ikke tro det. Snart skulle noen ørneunger rive henne i fra hverandre for å spise henne uten å tygge. Louise kjente seg kvalm ved tanken og prøvde å ikke tenke på det, men det var umulig. Hun tenke på det hele turen.

Skapningen satte plutselig kurs mot en kjempehøy fjellvegg. Den gikk rett nedover. De fløy rett mot den, mot midten av den. "Oja. Så du skal slenge meg inn i fjellveggen ja.." mumlet Louise. De nærmet seg fjellveggen raskt.
Det var da Louise la merke til det. Noen busker midt i fjellveggen. Og de hadde kurs rett mot dem. Louise lot være å skrike, selv om det var veldig fristende. Hun ville ikke ha insekt i halsen igjen.
Louise kunne ikke holde armene foran ansiktet, siden skapningen hadde dem. Hun snudde ansiktet så langt til siden hun klarte og knep igjen øynene. Kvistene kom til å treffe henne rett i ansiktet.
Louise ble overrasket da det var silkemyk fjær som kilte henne i halve ansiktet. Bladene fløy! Og de var kjempemyke! Som fjær!
Men snart kom de til å kræsje rett inn i fjellveggen. Hun fortsatte å ha hodet i samme stilling. Dette kom til å gjøre vondt.
Louise ventet. Smellet kom aldri. Hun åpne øynene forsiktig og oppdaget at hun satt inni en hule. Hun reiste seg og så seg rundt. Alt var av stein. "Jaså, du bestemte deg for å ikke sitte der?" sa en mørk stemme, og en skikkelse kom til syne. Det var vanskelig for Louise å se hva det var på grunn av mørket. Hun myste mot det, og da øynene hennes endelig vendte seg til mørket skvatt Louise. Det var en diger drage, så det ut som. Louise skrek og gikk bakover. Hun snublet i noe og falt bakover. Hun traff steingulvet med et smell. Det siste hun så før alt svartnet var en skikkelse som kom mot henne. Så besvimte hun..

-------------------------------------------------------

Så var kapittel 2 ferdig! Vote og kmt for mer 💕 (slapp av, det kommer mer uansett. Så lenge du leser blir jeg kjempeglad, men jeg hadde satt sååååå stor pris på om du kunne gi meg en vote og kmt😘)
- Forfatter