Mellom To Verdener

86. Min verden

"Endelig, det tok sin tid." 

Stemmen ringer i hodet mitt. Igjen og igjen imens raseriet stiger i meg som en bølge jeg ikke kan dukke unna. Uansett hva jeg gjør, havner jeg under vannet, druknende, og kommer ikke opp igjen fordi strømmen er for sterk. Og så lenge vannet fortsetter å fylle lungene mine, vil også jeg føle meg kvalt. 

Jeg føler meg mer enn kvalt. 

Jeg føler meg allerede død. 

Garjo står der med det stygge trynet sitt fremfor meg. Det klassiske onde fliret er på plass allerede og holdningen hans oser av en heslig aura jeg ikke vil komme borti hvis jeg ikke må. Kappen over skuldrene hans når ned til anklene. Den mektige stillingen får meg til å hisse meg opp enda mer. Jeg hater ham. Jeg hater ham.

Jeg hater ham.

Å guri meg, som jeg hater ham.

Hjertet banker som fy inni brystet. Hendene mine skjelver. Beina mine klarer så vidt å holde meg oppe. Kreftene er så voldsomme at kroppen min verker av energinivået. Jeg er ute av balanse, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Han gjorde nettopp denne kampen til noe personlig.

Ryker... En klump samler seg i halsen min. Tårene har stoppet å renne. Øynene mine føles tørre som sandpapir akkurat nå. Jeg er så sint. Så rasende. Så full at hat.

Alle de følelsene som lå under de andre, tvunget ned av de gode, er på oversiden nå. De gode følelsene stakk av det øyeblikket pusten til Ryker døde ut foran øynene på meg. De døde så fort jeg kom hit, helt alene, og hørte stemmen hans bak meg nok en gang. Det er ingenting lenger nå. Ingenting.

Utenom han og meg.

"Tom for ord? Likeså greit."

Han trekker på skuldrene likegyldig. Det flammer opp inni meg.

"Jeg er ikke stum. Jeg har en hel haug jeg ønsker å kaste i ansiktet ditt, men jeg føler at de ikke er relevante uansett," mumler jeg mellom sammenbitte tenner og stirrer ham truende inn i øynene. Hendene mine lyser på innsiden av håndflaten.

"Vel, siden du brakte oss hit har vi all tid i verden. Men hvis du virkelig ikke har lyst..."

"Hold kjeft!" skriker jeg og skyter armen i en rett bevegelse fremfor meg. Det kaster en stripe av lys mot ham. Uheldigvis dukker han unna altfor lett.

"Noen sto visst opp på feil side av sengen i dag," sier han overrasket og kaster et blikk bak seg på hvor lyset traff. Et svart merke har brent seg fast i bakken.

"Hvis noen sto opp fra feil side var det du." Jeg gjør meg klar til å angripe igjen. "Morder!"

Jeg setter løpefart i full fart mot ham. Garjo har allerede stilt seg klar selv. Posisjonen hans er som en mur. Jeg vet at jeg ikke kan bryte balansen hans med enkle angrep. Spesielt ikke sånn som kreftene mine er nå.

"Du har myrdet noen du også." Garjo retter blikket mot meg idet jeg skyter lys ut av hendene mine. "Sønnen min."

Han får meg nesten til å stanse, men selv om hodet er totalt kaos av tanker og overveldende følelser, er det som kroppen fungerer på egen hånd. Kreftene jeg bruker, lyset som skytes ut av hendene mine, alt som foregår på utsiden, er bare kroppen min som jobber for seg selv. Det er nesten til å bli forvirret av. Men det virker som jeg er mer konsentrert enn noensinne. Ikke på innsiden, selvsagt, men på utsiden. Jeg gjør alt riktig.

Alt.

Selv med skyldfølelsen av at jeg har drept sønnen hans på hjernen. 

"Sønnen din var et monster," hveser jeg og dukker til siden imens han prøver å angripe. Jeg slenger beinet ut og hiver meg overende for å prøve å felle ham. Dessverre ser han angrepet før det kommer og blokkerer det lett med kreftene sine. Jeg er raskt opp på beina igjen og fortsetter.