Mellom To Verdener

87. Typisk meg

"Det regner i dag," hvisker jeg fraværende til meg selv imens øynene stirrer ut mot vindusruten. Bråket fra klassen tvinger seg på ørene mine som tettpakket luft. Det styrtende regnværet utenfor får meg til å tenke på i dag morges hvor mor nektet å la meg gå før jeg tok en paraply med meg.

"Jeg trenger ingen paraply. Det er sol."

Mor ristet bare oppgitt på hodet over ordene mine og rotet blant jakkene til hun fant en lilla paraply gjemt bak.

"Det er spådd regn senere i dag. Ta denne med deg for sikkerhets skyld," formante hun og dyttet paraplyen opp i ansiktet på meg før jeg vandret ut døren.

Jeg trodde jeg aldri skulle få se mor igjen. Jeg trodde jeg aldri skulle få se skolen igjen. Jeg trodde aldri, noensinne, at jeg måtte se Liam igjen.

Men her er jeg likevel. I klasserommet. Sammen med jævla Liam.

Og jeg vet allerede nå at han pønsker på noe å gjøre mot meg.

Vel, han kan bare prøve seg. Jeg har ikke tenkt til å la meg falle i dag. I dag er en fin dag som jeg skal kunne være stolt av. Derfor kommer det ikke på tale at han skal komme og ødelegge det.

Egentlig blir han den som vil være uheldig. Jeg har planlagt en skikkelig konfrontering etter skolen hvor han skal få litt av hvert puttet på plass. Dessverre har jeg vært litt for engasjert, for jeg har fått ideen nå om at jeg kan forandre hans måte å leve på. Forandre hans syn på hvordan verden fungerer. Selv om jeg tviler ganske mye på at det vil virke. Liam er Liam. Resultatet vil nok ikke bli fullt så voldsomt som det jeg tenker at det vil bli.

Ikke at det hindrer meg fra å gjøre det selvsagt. Faktisk gjør det meg bare enda mer ivrig på hele ideen om å fortelle ham det jeg ønsker å fortelle ham. Jeg skal gjøre et forsøk. Mer enn det kan jeg ikke utføre. Utfallet av det forsøket får nå bli som det blir.

Tankevandringen min fortsetter til gårsdagen. Når jeg våknet opp igjen stusset jeg fryktelig over at ingen reagerte på at jeg sov ved pulten min. Jeg er ikke helt sikker, men rundt 98,39485% sikker på at tiden jeg våknet opp på var rett før jeg falt i bakken den gangen jeg våknet opp i Stillhetens dal. Det er min beste gjetning så langt, og selv om alt det med tidshopp og tidsperspektiver går helt i surr oppi hodet mitt, er det likevel også den mest logiske.

Det første jeg merket var alle blåmerkene og skrammene på kroppen. Klærne jeg hadde på meg var de samme som de jeg ble funnet i av Ryker. (Som forresten støtter teorien min om at jeg våknet rett før jeg fikk et "anfall". Selvfølgelig, siden jeg hoppet litt tilbake i tid viser jo det at tidene går motsatt av hverandre i denne verdenen og den andre, men det er en teori jeg ikke orker å vurdere engang. Den vil ta altfor lang tid for den halvdumme hjernen min å finne ut av.) Og siden de klærne dekket såpass mye som de gjorde, syntes ingen av de tusen blåmerkene og skrammene. Heldigvis er ingen av dem særlig alvorlige, for de føles bedre allerede i dag.

I tillegg til dette forsvant kreftene mine. Og med kreftene borte, forsvant Nubila også. Stemmen hennes har jeg derfor ikke hørt siden jeg åpnet øynene mine igjen.

Og jo, så var det også håret mitt. Det hadde gått tilbake til den kjedelige skulderlengden igjen. Heldigvis for meg har jeg en sjenerøs mor som sa ja til å dra til frisøren for å klippe det den samme dagen. Så nå er det såpass kort at det ikke er til bry.

Når jeg tenker etter en gang til er det sikkert ikke så merkelig som jeg vil ha det til at ingen reagerte på en sovende skikkelse. Jeg mener, ingen bryr seg, så hvorfor skulle de gjøre det nå? Ja, den teorien er vel den sikreste så langt.