Alle kaller meg monster barnet!!

Starten på et langt lliv!!

Det er mørkt, jeg ser kun skog og ingenting annet. Det er ikke første gang det skjer men det er like uhyggelig hver gang. Jeg springer rundt i skogen. Hvorfor må jeg gjøre dette hver måned? Ingen vet hvor jeg er, ikke jeg engang. Far prøver å være sammen med meg når jeg transformerer til en ulv, men det er vanskelig sier han siden jeg springer fortere en ham selv om han er den første hybriden i verden.

Bzzz... Bzzz... Bzzz... Kokken ringte,var det allerede morgen? Det føltes som alle ben i kroppen min var brukket og satt på plass igjen, vent det var jo nettopp det som var hendt, mens jeg transformerte måtte jeg brekke alle benene i kroppen for å komme i ulve-form. Hva var klokken egentlig? Jeg så på klokken, den var halv 10. De fleste barna eller ungdommene på min alder var gått på skolen nå men siden jeg var en høyest uvanlig hybrid, ville får at jeg heller skulle bli undervist av noen som viste hva han sto ovenfor, nemlig han selv. Mor var dratt på jobb og far lot meg alltid sove lenge, spesielt siden det var fullmåne natten før. Jeg kan transformere når som helt men jeg gjør det ikke for far sin skyld, han synes det er for galt å utsette meg for den smerten (jeg følte smerte, høyere en noen andre, for jeg kjente skjeldent smerte), så klart syntes han det var stas at jeg var født hybrid å kunne transformere når jeg ville men han ville utsette meg for smerte. Men idag hadde jeg ikke sovet så lenge som bare hendte vis noe enten veldig bra eller forferdelig dårlig, som regel hendte det bare dårlige ting men jeg håpet alltid på at noe skulle bli bra den dagen.

" Hope, er du våken? " far ropte fra stuen. Det ga gjenlyd i det gigantiske romme mitt, når noen ropte nede i første etarsje p jeg hadde rom døren min åpen, måtte jeg nesten holde meg for ørene, lyden av ropet gikk som en strett ball gjennom rommet mitt. Jeg tror ikke far vet noe om det og jeg har ingen tanke på å si det heller, jeg har det største romme i hele huset, som forøvrig er det største huset i New Orleans.

" Jada, jeg skal bare kle på meg så kommer jeg! " ropte jeg tilbake. Jeg skyntet meg bort til garderoben som var et ganske stort rom fylt med klær som mor hadde kjøpt, det var liksom alt i hennes stil. Jeg orket ikke å lete gjennom et tonn med klær etter noe som mor ville ha likt så jeg bare tok det første og beste. Jeg røsket ned en midt på låret lang svar t-skjorte med bilde av "kiss" og ett par med svarte jeans. Far hadde kjøpt t-skjorten til meg da vi var på kiss konsert forgje sommer. Jeg elsket den men mor lot meg ikke bruke den på verdager for hun syntes det ikke var dannet for en jente å gå i en lang t-skjorte med noe som hun kalte "stygge menn" på, jeg skjønner ikke hva hun mener! Men jeg må høre på henne ellers får jeg ikke lov til å gå berskjerk med bank-kortet hennes, som jeg fikk låve til å gjøre når jeg og mor var i selve byen New Orlense. Jeg gikk som regel ikke i så mange farger, for det meste hvitt, svar og grått. Mor sier at jeg ser ut som en gother men far synes jeg ser ut som en ingen kan tulle med, og en som ikke er redd for å bruke nevene så jeg tar det som om at han liker det.

Jeg hastet klærne på meg og sprang ned til stuen der far satt og snakket med noen, så tidlig på morgen bruker han kun å sitte i sofaen eller teller over hvor mye blod vi har igjen. Men i dag satt han faktisk å snakket meg noen som virket veldig kjent, det hørtes ut som... Onkel Elijah, min eneste onkel som jeg hadde igjen. Jeg og onkel Elijah hadde hatt et godet forhold siden jeg var liten, vi brukte å løpe rundt og kaste ball eller lege sisten med Tante Rebecca. Men jeg hadde ikke sett tante Rebecca siden bursdagen min, 12. Juni i fjor, nå var det februar og jeg hadde ikke sett henne på lenge, hun brukte å besøke men hver måned.

" Onkel Elijah! Hva gjør du her, skulle ikke du være i Mystic Falls? " nærmest ropte jeg henrykt. Jeg elsket ham, han var den beste onkelen noen kunne ha. Han var like kjekk som sist gang men før brukte han kun dress, nå hadde han på seg en svart genser med opptrokne armer og noen vanlige jeans. Jeg hadde aldri sett ham uten dress bare når lekte da jeg var liten, da tok han av seg dress jakken. Han hadde ikke det vakre smilet nå, ansiktet var trukket i en mer seriøs måte.

" Hope, jenta mi, hvordan har du det? Har faren din latt deg starte på en skole med andre barn nå? " det så ut som om han glemte den seriøse mine, for når han så meg ble minen til et stort smil. Jeg slengte meg om halsen hans, han luktet godet som... Egentlig bare manne parfyme men den luktet ekstra godt på ham.

Onkel Elijah gliste til meg, de perfekte tennene skinte hvitt i lyset av tak-lampen vår, men det var noe han sjulte, jeg viste ikke hva men han så egentlig litt ehh... Sliten ut, vampyrer blir ikke slitene? Ikke sant? Jeg ville ikke kommentere det men jeg helt ut av det blå, noe som ikke var planlagt og jeg tenkte " ikke kommenter " men... Leppene min åpnet seg og stemmebondene minte bare måtte si det. " Onkel Elijah er det noe galt? Du ser sliten ut, og da jeg kom inn var du ehh.. Så du ut som det var noe virkelig farlig som skjedde, du så engstelig og seriøs ut! " når jeg var ferdig skyntet jeg meg å legge en hånd på munnen min så jeg ikke skulle si noe mer. Han stirret på meg og åpnet øynene enda mer en vanlig, så slappet han av å sukket. Han så på far, far ristet på hode som om han prøvde å gjøre det så diskré at jeg ikke så det men det kunne han bare glemme jeg oppfattet alt selv støv korn som fløy rundt, derfor var huset alltid grundig rengjort. Ja.. Mer om det senere, det var noe far skjulte, men jeg viste ikke hva. " Ikke noe spessielt, jenta mi, men ser jeg ikke alltid så seriøs ut? Det er det faren din sier. " når han sa det bygget det seg opp en varm følelse inni meg å det det var ikke den følelsen som ungdommer i " high school filmer " beskriver som at de var forelsket, dette var heller en følelse som kom når jeg luktet blod, det var følelsen som jeg beskrev som " mordlysten ". Ansiktet mitt omdannet seg til det morderiske blikket mitt og blodårene under øynene mine sperret seg utover, øynene ble gyldene og hugg tennene mine vokste. Jeg flekket tenne mine, som om jeg var på tur til å fly på dem. Far og Elijah så skjokket ut, de reiste seg opp å gikk forsiktig mot meg, men jeg uten å mene det begynte bena i kroppen å brekke jeg begynte å transformere. Forst da jeg begynte å skrike av smerte tok far tak i meg å la meg ned på gulvet å satte seg ved siden av meg å la meg på fanget sitt, å siden jeg ikke hadde begynt transformeringen før utenom på full måner, hadde jeg aldri lært å avbryte en transformering. Da ryggraden begynte å knekke opp måtte far knekke den tilbake igjen å få slutt på transformeringen, det gjorde fryktelig vondt men han måtte få slutt på transformeringen min.

Da transformeringen var avsluttet å jeg hadde hvilt litt, gikk jeg ned til far og Elijah, som satt å snakket om meg å at jeg trengte å lære å ikke la raseri begynne transformeringen. Da jeg kom ned til stuen og stilte meg mitt i romme rett foran far og Elijah, så de på meg, de så egentlig litt skam full ut. Jeg så bestemt på den å åpnet øynene litt mer en vanlig å skulte på den, jeg ventet på at de skulle si hva som var så utrolig seiøst og hvorfor Elijah så så engstelig ut. De sukket i kor å så på meg. Elijah hoster litt før han startet å snakke. " Hope, hør her, din tante Rebecca, en eller annen har fått tak i en av de to sølv dolkene å den hvite eik asken å han stukket den i henne. Å vi vet ikke hvor hun er. Derfor er jeg engstelig å seriøs, det er en grunn for at vi ikke ville fortelle det til deg. Vi vet du er glad i henne men vi vet ikke hvor hun er. Jeg beklager, men jeg var i Mystic Falls å Stefan, Elena prøver å finne henne. Og jeg kom tilbake for å finne Sofie Deveraux som kan finne ut i viklet område hun er i." jeg kjente tårene trenge på etter han sa det, men jeg pleide å være ganske "stein" når det gjaldt følelsene mine. Jeg prøvde å vise minst mulig ekstreme følelser men nå ville jeg egentlig bare gråte, men jeg viste ikke om jeg burde gjøre det forran far, han sier jeg bare skal gråte vis det gjelder deg selv, å ikke vis man får et lite tips eller når det er noen andre det gjelder. Så jeg måtte bare gjøre en ting å det var å gå til rommet mitt å låse døren. Så jeg lokket øynene, snudde meg å gikk min vei. Bak meg hørte jeg far og Elijah nærmest ropte etter meg, " Hope... Ikke hver lei deg vi finner henne. ".

Da jeg kom opp på rommet mit låste jeg døren å hopp opp i himmelsengen min, å la hodet ned i den dun fylte puten min. Når jeg hdde grått meg ferdig, tenkte jeg at jeg skulle dra til den eneste vennen jeg hadde, far ville kun at jeg skulle omgås vampyrer, varulver og hybrider, men den eneste vennen jeg hadde var Felix å han var menneske, så vis far fikk vite at jeg hadde en venn som var menneske ville han drepe den uten å nøle.

Far ville ikke at noen skulle se meg som den jeg var så jeg fikk egentlig ikke gå ut av huset, kun vis det var et nødstilfelle. Jeg synes det var et nødstilfelle nå, siden mor var i Mystic Falls, og han var min eneste venn så jeg løp til han gjennom den mørkeste delen av skogen.