30:

80 9 4
oleh xWrittenTommo
oleh xWrittenTommo
                                    
                                              Alt som var av håp, var borte. 
                          Louis satt i vinduskarmen på sykerommet til Scarlet. Han trakk inn restene på hans femte sigarett, og blåste smerten ut av vinduet. Han ble kaldere og kaldere for hvert drag. 
                          Utenfor politistasjonen dukket det opp en liten jente med mørkt, bustete hår, og såre, grønne øyne. Klærne hun hadde på seg var møkkete, og fulle av stygge filler. 
                          Politibetjent Harrisson løp ut, og tok et godt grep rundt den slitne jentungen. Han så på henne lenge. Det nøttebrune håret, de store smaragd-øynene. Den rosa buksa, som nå var fullstendig blass. Den hvite genseren, som nå var blitt svart. Den blå jakken, som manglet et erme. Armbåndet.
                          «Det var slik de etterlyste henne, Mark! Jeg kjenner denne jenta, det må være henne,» utbrøt han med et bredt smil om munnen. 
«Men hvor har hun vært, Harrisson? Og hvordan kom hun seg hit?»
                          En stor håndflate smalt mot døra. Louis skvatt opp fra stolen, og den dype søvnen. Politibetjenten stormet inn, uten å si et ord. De ble stående å se på hverandre.
«Hvorfor smiler du, Harrisson? Det er jo bekreftet! Hun er død!» 
                          «Pappa!» ropte Emily's klare stemme, dør hun løp inn i rommet. Louis' hjerte hoppet over tre slag, og frysningene kastet seg nedover ryggen hans. Øynene hans ble vide da han så fireåringen snuble inn døra på ustødige ben. 
                          Han løp mot henne, og tiden stilnet for dem begge.
«Emily!» skrek han i lykke, mens tårene rant i glede og lengsel. Hennes lille kropp møtte hans brystkasse. Hennes kalde kinn møtte hans varme, mens de begge bladet sine tårer.
                          Louis visste lite. Han ante ikke hvor hun hadde vært, hva hun hadde vært igjennom, eller hvordan hun kom seg hjem. Men det betydde ingen ting, så lenge hun var her hos dem, trygg.
                          «Jeg lover å bli en bedre pappa, jenta mi. Jeg lover. Jeg skal aldri slippe deg av synet igjen!» hulket han sårt.
«Men pappa,–? Du er jo den perfekte pappaen, du er verdens beste pappa! Jeg vil ikke at du skal endre deg!» sa den lille barnestemmer fredfullt. 
«Å veslemor, jeg er så langt ifra som det går ann, jeg. Jeg lover, fra denne dag, skal jeg aldri røyke igjen, jeg skal være hjemme så ofte jeg kan, støtte deg når du trenger meg. Se på fotballtrening, ballet, eller kunstverk om du vil! Du skal få gjøre akkurat det du vil. Du skal alltid komme før jobben!» 
                          «Hva med lillesøster eller lillebror? Kommer jeg alltid før babyen? For jeg vil at du skal være like glad i begge to, jeg!» kvitret hun søtt. Det stakk i Louis' hjerte. 
«Emily,–» hvisket han sårt.
«Hva?»
                          «M–mamma, eh, hun gjorde noe veldig dumt når du ble borte.– Hun ble så lei seg, så–eh, hun drakk, som man ikke må gjøre når man er gravid,– Også prøvde hun–, å ta livet sitt, jenta mi.»
                          Emily stirret på han med store øyne.
«Mamma?» hvisket hun, og pekte bort på sykesengen. 
«Er det der mamma?» 
«Ja, – det er det, Emily.»
                          De korte beina løp mot moren. Hendene hennes trakk kroppen hennes opp i stolen som Louis pleide å sitte i. 
«Mamma,» hvisket hun stille.
«Du kan våkne nå mamma! Jeg er her, mamma! Jeg er hjemme.» 
                          Louis løftet datteren over i sengen. Emily klamret seg til brystkassen hennes, og hikstet lavt. «Mamma'n min,» snufset hun.
                          «Mamma kommer til å våkne, Jenta mi. Men lillesøsteren eller lillebroren din kommer mest sannsynlig ikke til å klare seg,» forklarte Louis med de forsiktigste bevegelsene, og strøk henne over ryggen. 
                          «Å,–» sukket Emily i skuffelse. 
«Du er veldig, veldig viktig for oss Emily, og moren din visste ikke hva annet hun skulle gjøre. Du vil forstå slike ting når du blir eldre,» forklarte han, men han strøk hånden over kjærestens arm. 
                          Emily begynte å hulke. Tårer strømmet, og lagde store flekker på morens genser. «Våkne, mamma, våkne!»
                          Det var som jeg var fanget i min egen kropp. Jeg kunne ikke røre meg, kunne ikke si noe, eller åpne øynene. Jeg hørte min datters fortvilte gråt. Men kunne ikke gjøre noe. Louis løftet den lille kroppen hennes vekk fra min, og hysjet forsiktig på henne. 
                          Jeg visste legene tok feil. De tok feil om fosteret. Jeg kunne kjenne pulsen til barnet. Hjertet slo, og det bevegde på seg. 
                          Jeg måtte få opp øynene, for jeg kunne ikke la noen drepe den lille babyen min. Den lever.
                                                           *
                          Emily satt i kantinen med en brødskive med Nutella i hånden. Nesten alle i hele familien var der, og satt rundt henne. Louis satt oppe hos Scarlet, og ventet på at hun skulle våkne fra den lange søvnen. 
                          Sår hadde grodd. Blodet pumpet. Hjertet dunket. Hun pustet. 
Og øynene–gled forsiktig opp.
                          De snakket. De snakket i timesvis, uten at noen andre fikk vite at hun var våken. Om alt og ingen ting. Livet til Louis begynte å falle på plass igjen, brikke etter brikke.
                          Etter et par timer var Scarlet på beina igjen, og de bevegde seg ned mot kantinen. Emily kastet seg om halsen på moren sin, etterfulgt av resten av familien og vennene hennes. Og helt ut av det blå, skled Louis elegant ned på kne.
                          «Scarlet, vil du gifte deg med meg?» 
                          -
-
-

                          ---------------
Deeeer var boken ferdig.... Tusen takk til alle som har lest <3
                          Jeg vet ikke helt om jeg skal fortsette med fanfictions, eller om jeg skal fortsette med Wattpad i det hele tatt. Meeeen, fult mulig at jeg begynner på en teen fiction, els. 
                          Hanne <3