Historien

Kristianes kjærlighet

Noen dager senere red to menn av gårde mot Inverness. Øynene til Kristiane brant i ryggen hans for han visste at hun sto der på gårdsplassen å så etter ham. Grim på sin side kjempet hardt for å holde blikket rettet på veien som snodde seg nedover mot sjøen. De tok nesten den samme ruten som Kristiane og Grim hadde tatt på vei til Gilloch. Grim så undersøkende på sin reisekamerat som selvsikkert førte hesten sin langs stien de red på. Dette var en mann som var vandt til å få viljen sin, og det tok ikke lang tid før Grim fikk bevis for sine antagelser. Etter hvert som de nærmet seg møtestedet slo mange menn seg i sammen med dem. De hilste ærbødig på Gerald noe som bekreftet rangen hans. Av det Grim fikk med seg var han sønn av en klanleder som var kjent for sin styrke, kløkt, og mot i krig. Stadig flere menn sluttet seg til dem etter som de nærmet seg Inverness.

De siktet seg inn på en kirke som lå litt under dem nær skogbrynet. Grims blikk gled over gårdene i nærheten og i sør var det mange hustak som blinket til etter som skyene for over himmelen. En uro fikk det til å krype kaldt nedover ryggen, han burde ikke være her nå! Han signaliserte til sin følgesvenn om å stoppe mens han tok området rundt kirken i nærmere ettersyn. Det var ingen signaler som pekte mot kirken spesielt, men allikevel burde han ikke være her. Blikket hans saumfarte horisonten i det fjerne, og med ett fikk han øye på en tynn røykstripe som raskt økte i omfang og strakk seg høyt mot himmelen. Raskt ble det tent nye branner, og det hadde lagt seg et tynt tåkelag over byen før rytterne snudde og red høyere opp i åsen. Gerald tok opp et langt rør med glass, og speidet over Inverness. Kikkerten ble sendt videre til Grim som skvatt litt da han fikk se byen unaturlig nærme.

Byen var under angrep og Engelske skip lå ute i bukten. En av mennene snudde hesten brått og arbeidet seg raskt oppover skråningen. Resten fulgte sakte etter, og det gikk ikke lange stunden før de så en tynn røyksøyle stige mot himmelen. Morgan hadde tent en varde og når resten nådde toppen kunne de se at varslet ble sendt fra topp til topp innover i landet. Det gikk som et varsel om å snu for de som ikke hadde sett eller blitt dratt inn i kampene der nede.

Sakte vendte de mot Donaldenes områder, og Grim fulgte med på den stadige tilstrømningen av flyktninger. Samtidig visste han at de som virkelig trengte hjelp lå langt bak dem. De som ikke hadde rukket å flykte i tide. Da de nådde en gårdplass omkranset av lave bygninger. Det som gjorde det hele litt underlig var alle mennene med våpen, og klær som markerte tydelig hvilken rang og klan de var fra. En ganske rund og rødmusset mann kom dem i møte.

- Velkommen hjem sønn, på tross av den alvorlige situasjonen lyste det glede fra øynene hans ved synet av sønnen. Grim hadde først tenkt at han aldri hadde sett så stor ulikhet mellom far og sønn, men de utrykksfulle øynene røpet det nære slektskapet. Grim steg av hesten, og Angus mønstret Grim og kunne ikke skjule overraskelsen da han møtte Grims øyne.

- Velkommen til Pinely McLahlin, samtidig rakte han fram hånden og Grim tok den. Jeg trodde det bare var Lady Alicia igjen i Gilloch.

- Dette er Ciernan McLahlin av Gilloch far, og som du vet er ikke Lady Alicia bare en Lady sa sønnen med et humoristisk glimt i øyet.

De trakk etter hvert inn sammen med stormennene som hadde samlet seg på gårdsplassen.

Grim likte dårlig avgjørelsen som ble tatt vedrørende Gerald, og at han skulle så raskt som mulig vende tilbake til Gilloch. Senere ville alle møte til forhandlinger ved det gamle Lairdesetet.

Det var ikke lenge Grim fikk tenke over saken før nettopp de virkelig skadde begynte å strømme inn. Derfor ble det også lenge til de kunne vende hjem. Han trakk et lettelsens sukk med tanke på familien som var i trygghet der hjemme.

Som alt Grim gjorde gikk han helt inn for oppgaven, men etter å ha arbeidet med, først og fremst brannsår, lurte han på hvilken skjebne han arbeidet så hardt for at de skulle få. Maten ville ikke strekke til og det var sent på høsten. Det var ingen mulighet for å kunne brødfø så mange mennesker som oftest ville ha mèn etter skadene de ble påført ved angrepet. Et gryende hat kjempet om å komme til overflaten, men han klarte å holde det tilbake. Hvis han skulle finne en løsning hjalp det lite med hat og sinne. Et litt ironisk smil lekte rundt leppene hans da han husket Alicias første leksjon om, og ikke å la følelsene løpe av med seg. Samtidig forsto han nå hvor viktig akkurat denne leksjonen var.  Låven var full av skadde soldater, men innimellom kunne han se både kvinner og barn. De brutale angrepene hadde overrumplet både soldater innenfor de forskjellige klanene, så vel som lokalbefolkningen. Folket var traumatisert og det ble ikke bedre av alle historiene der folk hadde brent inne i husene sine. Han var nå i en posisjon som krevde at han la planer for fremtiden