Jakten på Novo Mundo | ✅

1. Beklager

Jeg skal hjelpe dere på vei. Dere har et oppdrag å fullføre, og jeg skal være der. Gjennom hele reisen. Men bare i slutten, når dere virkelig trenger meg, er jeg borte. Da må dere forstå alt selv. Klare dere selv. Uten meg. For da er jeg borte. Borte for alltid. Selv når dere tror jeg er der. Jeg har så mye jeg vil si, så viktige ord som liksom skal komme ut av munnen min. Men jeg klarer ikke. Det vil ikke ut. Så før jeg blir borte, før dere har mistet meg, må jeg si dette.

Beklager.

Beklager for alt som vil skje dere, og utsette dere for fare. Men dere er født til oppgaven, mer kan jeg ikke si. Beklager hvis jeg er uklar om hva jeg mener. Beklager.

<<>>

Mathé

Hodet mitt fòr av puta mi, og jeg kjente jeg ble svimmel. Rommet snurra rundt og rundt. Jeg måtte sitte stille for å ikke gjøre det verre. Jeg satt fortsatt helt stille selv om snurringa hadde gitt seg. Jeg kaldsvetta over hele kroppen. Håret mitt var flokete og strikken jeg satt i går kveld, var nå helt begravd i det tjukke håret. Søren.

Klokka på nattbordet mitt viste 04:33. Det er fortsatt mørkt ute. Ja, så ble jeg igjen vekket midt på natta. Jeg ble litt småsur av alle drømmene mine som alltid vekket meg. Selve vekkinga er helt grei, men jeg får aldri sovnet igjen etter drømmene.

Drømmen min.

Dette var en sånn drøm. En drøm med den samme stemmen. En av de drømmene jeg skriver opp i en egen bok, uten alle de andre drømmene i seg. Jeg husker fortsatt ordrett hva stemmen sa. Det gjør jeg alltid. Selv om det noen ganger har gått flere dager etter at jeg fikk drømmen, husker jeg den ordrett hver gang. Som en påminnelse om at jeg må skrive den ned. Kanskje det er meningen at jeg skal skrive alt opp? Kanskje jeg faktisk har en skjebne. Noe godt i vente?

Nei. Sannsynligvis ikke.

Jeg lener meg framover mot nattbordet mitt. Lampa er vanskelig å finne i mørket. Jeg leter med armen på nattbordet, og får tak i ledningen. Jeg finner fram til lysbryteren og klikker på den. Øynene mine blendes. Jeg når fram med pekefingeren og drar ut den øverste skuffen. Der ligger allerede boka, sammen med en blyant. Jeg setter meg opp i senga med puta bak ryggen. Så begynner jeg å skrive.

Hånda mi glir bortover langs det gylne papiret. Det føles så lett. Hele kroppen føles lett. Snart flyr jeg sikkert til taket. Ja, ganske sannsynlig, siden jeg ikke har noen skjebne. Da skjer det jo bare tilfeldige ting med meg. Og siden ingen gidder å finne en skjebne til meg, så får jeg sitte her og skrive opp drømmer.

Endelig er jeg ferdig. Nå er hele drømmen skrevet ned. Klokka har blitt 05:13. Har klokka gått så fort? Jeg skrev bare ned en drøm.

Likevel bestemte jeg meg for å dusje og kle på meg. Jeg får ikke sovnet igjen uansett.

Jeg la fra meg boka og blyanten inn i skuffen igjen. I øyekroken så jeg det. Det store skapet skulte på meg.

"Pass dine egne saker!" Hisser jeg mot skapet. Skapet skulte fortsatt. Jeg kjente at jeg ble irritert. Det teite skapet får ikke spionere. Hvertfall ikke når jeg legger boka mi på mitt "hemmelige" sted. Jeg kjente at jeg sank sammen innvendig.

"Bare slutt."

Hvor dumt er det å snakke til et skap? Så dumt det måtte høres ut om noen var her nå. Hvor dum alle nå tror at jeg er.

Jeg snakker til et skap.

Hallo.

Hvem liker sånne som meg? Ikke jeg ihvertfall. Jeg dro av meg dyna, og fikk frysninger oppover ryggen. Rommet var iskaldt, så når foten min traff gulvet, sendte det frysninger helt opp til ørene mine. Igjen.

En fot foran den andre gikk jeg mot skapet mitt. Jeg bøyde meg ned, og fant frem en T-skjorte fra esken. Jeg gravde meg lenger ned og fant en svart tights og et par blå ankelsokker. Blå, akkurat som vinteren. Snøen er jo hvit og sånn, men jeg liker å kalle den blå.

Mørket på utsiden av vinduet begynte å trenge seg inn i rommet mitt. Surret inni hodet mitt var der fortsatt, så lenge sto jeg bare å så på mørket som sakte, men sikkert smøg seg inn. Den treige hjernen min oppfattet ikke noe. Det var først når jeg rettet blikket mot lampa, at jeg skjønte det.

Lampa hadde lite batteri.

Dumme meg.

Dette skjedde minst én gang hver dag. Jeg er dum minst en gang hver dag. Det er sikkert og visst.

Jeg snudde ryggen mot mørket, og forsvant inn på badet. Der var det varmt. Varmen omfavnet meg som en veldig god og forsiktig klem. Ikke at jeg vet hvordan det føles.
Jeg låste døra, og gikk til speilet. Jeg måtte få ut strikken fra håret før jeg kunne dusje.

Strikken satt godt inni håret mitt. Altfor godt. Jeg brukte mange dyrebare minutter før jeg endelig kunne dusje.

Jeg fant frem et håndkle fra under vasken. Pysjen ble liggende på dolokket.

Jeg tredte inn i dusjen og skrudde sakte på vannet. Det var iskaldt mot huden min. Perfekt. Så lenge jeg har en dusj, har jeg alltid vinteren med meg. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg nok bosatt meg på nordpolen. Der er det bare meg, og kulden. Akkurat sånn jeg liker det.

Jeg kjente plutselig en stank på badet. Kyst. Det luktet kyst. Æsj.

Kysten er et av de stedene jeg liker minst. Jeg er glad i vann, men ikke kysten. Alle bølgene som slår mot land, og lager motbydelige lyder. Det lukter så fælt, men ikke bare derfor, det er mange andre grunner også. For eksempel fisk. Jeg hater fisk.

Det smaker gjørme.

Ja, gjørme. Og ja, jeg har smakt det. Det var ikke akkurat meningen da. Vi lekte sisten, ved kysten. Jeg skulle ta de andre, men alle hadde gjemt seg for meg. Det jeg ikke visste, var at rundt neste hjørne ville jeg bli 100% gjørmete. For der, bak det hjørnet sto alle og ventet på meg. Og før jeg visste ordet av det, var hele meg våt og møkkete.

Jeg kjente et plutselig stikk av smerte. Den dagen var forferdelig. Jeg husker at jeg kom hjem til to sinte foreldre. Jeg prøvde å forklare at de andre kastet det på meg, men de var overbevist om jeg hadde så mange venner at ingen ville gjort det mot meg.

Halvveis min feil det der og.

Alle minnene mine føyk fram og tilbake i hjernen min. Jeg følte bare for å knuse speilet akkurat nå. Jeg var så frustrert, sint og lei. Hvorfor kunne ikke verden vært på min side noen ganger?

Jeg kjente en tåre renne nedover kinnet mitt. Alt var så urettferdig. Alltid. Hulkene begynte å komme. Jeg satt meg ned på huk og lot det komme. Lot alle følelsene slippe ut. Hver eneste tåre representerte hver triste tanke, eller handling. Alt som har hendt meg, alt som jeg misliker med livet.

For det er verden mot meg. Alltid verden mot meg.

<<>>

Jeg bare legger ut første kapittel for å se hvor mange som liker det, før jeg legger ut mer. Skriver for harde livet nå!

-0987julia