Historien

Angst

En dag snek hun seg opp ved festningsmuren for å kjenne vinden ta tak i håret. Denne vinteren var strengere enn noen kunne huske. Tilgangen på både mat og brensel var blitt vanskeligere enn normalt da handelen var heller begrenset som følge av urolighetene i landet. Mange sultet nå og Gilloch strevde med å mette alle menneskene innen for borgens murer. Riktig nok hadde mange av de som var kommet til Gilloch blitt friske og tok del i både fiske og jakt. Bryn var en av disse, og var blitt en uvurderlig del av borgens innbyggere. Det ble litt lettere når Grim beordret en del friske soldater å returnere til Pinly. Hun stod ved brystvernet å så utover det tynne snølaget som så vidt dekket bakken så langt øyet rakk. Den friske vinden var litt kjøligere enn hun hadde vært klar over, og det gjorde at hun skalv. Allikevel var det bedre enn den fuktige, og kalde luften i borgen.

- Si meg har du tenkt å bli syk.

Den advarende stemmen husket hun godt, og den gangen var hun blitt livredd. Nå gjorde hjertet hennes et hopp, men ikke av redsel denne gangen. Men litt mørk i blikket var han, når han møtte Kristianes uskikkelige grønne øyne. Han la et teppe rundt henne, og trakk henne tett inntil seg.

- Luften inne er ikke helt bra, mumlet han, etter en pause. Gerald er på vei hjem, sa han nesten i samme åndedrag.

Hun lot blikket gli over ansiktet hans som var hugd i stein for øyeblikket.

- Går det bra, jeg mener. Jeg kan ikke hindre deg i, og vel...

- Jeg vet ikke, det ble stille en stund. Jeg har lyst til å vri halsen om på den frekke fyren. Og jeg ønsker så absolutt ikke å ha han under samme tak. Igjen satte han øynene i Kristiane, som trakk ham nærmere.

- Jeg har sakt at jeg liker ham som en god venn. En god venn som dro deg igjennom halve Skottland hardt såret, noe som var en risiko i seg selv. Lurer på om han stoppet, og tenkte seg om et par ganger når det gikk litt tregt...

Plutselig forsvant hun ned trappene, ikke at det gikk så forferdelig raskt for hun var en en kvinne seks måneder på vei. Men hun hadde gitt ham en sviende ørefik med ord så det tok en stund før han fikk samlet seg til å følge etter. Det Kristiane hørte på vei ned trappene var det en tung dør som smalt igjen så det gikk som et ekko igjennom hele trappetårnet. Og deretter kom han rasende ned etter henne.

- Ikke engang våg å løpe ned disse trappene, brølte han. Selv om det nok ikke var derfor han var en tanke opprørt. Og Kristiane lot han rolig ta henne igjen, selv om hjertet definitivt raste av gårde.

- Så du vil ikke at jeg skal kvele ham? Kristiane ristet på hodet. Og det får meg til å ha enda mer lyst, mumlet han for seg selv. Man kunne se kjeven arbeide hektisk mens han stilte seg noen trinn nedenfor henne slik at de kom i samme høyde.

- Greit, du har rett. Jeg vet ikke helt sikkert om jeg ville ha dratt på ham halvdød igjennom halve Alba.

- Jo, lo hun. Det er akkurat det du ville ha gjort. Men du bestemte deg for å bli halvstekt for å redde livene deres. Han så ut som en brutal kriger nå, med områder av hodet som det nok aldri ville vokse ut hår igjen.

- Nå gjør du det igjen, sa han irritert.

- Hva er det jeg gjør igjen, repliserte hun sakte.

- Vel, snakker om den følelsen, mumlet han.

- Jeg trodde at vi alle sammen var enige om at du skulle kjenne litt mer på den følelsen, hun lente seg inntil ham.

- Når du sier det så, hvisket han. Kan du sifra neste gang du tar en tur opp hit?

Hun nikket og lot fingrene gli over ansiktet som for henne var det aller vakreste. Hver linje og hvert arr fortalte en historie syntes hun. Og som alltid ble han stående dørgende stille så hun visste at selv om han hadde fått aldri så mange forsikringer var han aldri helt sikker på henne. Når han la armene litt usikkert rundt henne kjentes det som om hun var beskyttet mot alt vondt. Hun tenkte tilbake på kampen de hadde vært igjennom, kampen om hjertet hans. Det måtte være mye kjærlighet der inne for å kunne overdøve sinnet og hatet mørket brakte med seg. En kulde strøk oppover ryggraden ved tanken på hvordan han hadde vært uten den kjærligheten han la for dagen. Plutselig oppdaget hun at han så vaktsomt på henne slik han hadde gjort da de var på vei over åsene mot Gilloc. Hun forsto at han delevis fulgte tankene hennes, riktig nok ikke bokstavelig men han var var for de skiftende følelsene hennes. Sakte ristet hun på hodet.