Dobbeltliv

Kapittel 13

Jeg står og venter ved bilen min. Jeg sa at vi sulle møttes ved parkeringsplassen. Og jeg vet at Lucas fikk det med seg. Så hvorfor bruker han så himla lang tid? Okey, jeg har bare stått her i to minutter, men jeg er ikke akkurat tolmodig. Det vet alle som kjenner meg.
Jeg ser at noen kommer gående mot meg. Det er Lucas. Han har med seg den svarte sekken sin og han bærer på ett eller annet. Bøker tror jeg.
- Sorry at jeg er sen, sier han i det han kommer bort til meg. - Men læreren nektet å la oss gå før alle var stille. Og Filip og noen andre greidde ikke holde kjeft. - Det går greit, jeg skjønner. Skal vi komme oss avgårde? Har du førerkortet? - Ja, men ikke engen bil. Så du får kjøre. - Greit, bare legg tingene dine i baksettene. - Okey.
Jeg låser opp bilen. Imens jeg setter meg forsetet, legger Lucas sakene sine i baksetet. Jeg starter bilen i det Lucas setter seg i forsetet ved siden av meg. Jeg kjenner at hjerte mitt slår harder i det Lucas setter seg. Og jeg føler meg varm innvendig. Ingen av oss sier noe på veien til Central Park. Vi er bare helt stille. Det eneste lyden som kan høres er en lav lyd fra motoren og pust vår. Ellers helt stille. Men i hode mitt er langt fra stille. Spørsmålene står i kø.
Hvorfor banker hjertet mitt så hardt når Lucas er i nærheten? Hvorfor blir jeg så glad å varm og glad innvendig? Jeg følt dette før, men det var Filip var i nærheten. Før det på festen skjedde. Jeg likte Filip. Men ikke nå lenger. Men har jeg fått følser for Lucas? Mange av tankene mine har gått til Lucas. Jeg tenkt på hvor kjekk han er og hvor pent smil han har. Er det sånne tanker man har om noen man liker en person? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke kontrollere følsene mine fullt, men jeg kan vel greie å kontrollere dem litt. Så jeg kan vel forhindre at jeg forelsker meg Lucas?
Eller kan jeg enkelig kontrollere følsene mine? Jeg har enkelig alltid latt følsene mine kontrollere meg og avgjølsene mine. Men hva skjer om jeg skal begynne å kontrollere følsene mine? Vil jeg greie det? Eller vil det gå galt? Jeg har aldri hørt om noen som har greidd å kontrollere følsene sine. Ikke helt vært fall. Så hva er sjansen for at jeg kommer til å greie det? Sjansen er ganske liten tror jeg. Eller jeg tror ikke, jeg vet at det ikke kommer til å gå. Så hva er vitsen med prøve? Jeg skjønner ikke at jeg prøver å tenke tanken engang. Å tenke på det virker jo nesten helt umulig.
Vel, kanskje jeg liker Lucas litte grann. Men kun som en venn. Dessuten når dette proskjektet er over, kommer jeg til stikke til mine venner og han til sine. Og vi kommer til skilles som om ingenting har skjedd. Så hva er vits med tenke på at vi kommer til å bli venner? Han er på bunnen og jeg er på toppen. Så hvis vi plutselig begynner å henge sammen, kommer folk til lure. De tror kanskje at de skjer noe mellom oss og at vi kommer til å bli sammen. Noe som vil vært rart. En av de kuleste og mest populære jentene dater en gutt som nettopp har flyttet hit. Ja, det høres kjempe bra ut. Not!Det kommer aldri til skje. Never in my life!