Dobbeltliv

Kapittel 18

Jeg lener meg på skulderen til Lucas. Og han tar hånden sin over skuldren min og trekker meg inntil seg. Jeg føler meg gald og varm når han gjør det. Noe som jeg ikke har følt på lenge. For det er sant. Jeg har følt lenge at jeg har hatt et tom rom i meg. Noe som mangler. Noe som ikke hvem som helst kan gjøre. Jeg har følt at jeg har vært glad når jeg var sammen med venner og familie, men jeg har hele tiden følt at det var noe som manglet. Og jeg vet hva jeg manglet. Jeg manglet at noen elsket og brydde seg om meg. Og jeg vet at alle rundt meg bryr seg om meg, men jeg syntes forsatt at det var noe som manglet. Jeg trodde at Filip kom til å fylle opp det tom rommet, men jeg tok grunndig feil. Alt for feil. Han brydde seg aldri om meg. Han elsket meg aldri. Han vil bare i senga. Det var det eneste han ville. Og selvom det ikke skjedde noe, føler jeg forsatt at jeg en vond klump i mangen. Noe som får hver gang jeg ser ham. Han sender meg alltid ett ekkelt smil og kliser hver gang han ser meg. Og hver gang jeg går forbi ham sender han en ekkel kommentar. Han oppfører seg så barneslige, at det ikke er mulig. Jeg burde enkelig ingnorer ham, men jeg greier det ikke. Jeg tror jeg forsatt har litt følser for ham, noe som ikke er bra. Okey, det er ikke noe spørsmål om hvem jeg liker best av Filip og Lucas, for jeg liker Lucas defintivt best. Men det er vanskelig å bli kvitt forelskelsen. Og særlig jeg har vært forelska i ham lenge, er det vansekelig, veldig vanskelig. Men det går nok over snart, jeg har jo Lucas. Og jeg vil ikke minste ham. Men vennene mine kommer sikkert til å lure. Detfintivt, særlig Julie. De kommer sikkert til hvordan jeg så fort kom i kontakt med ham, og hvorfor jeg blir forelska i en fyr som ham. Han ser jo ut som en bad boy, og jeg pleier jo ikke akkurat gå etter det. Det er helt klart. Men de skulle bare ha visst hvordan han enkelig er. Han er hjelpsom, snill gutt. Og som er stole på. Noe som Filip aldri var. Hvorfor er jeg i det hele tatt forelska i ham? Han er ikke noe snill. Han er hjerteknuser. Så hvorfor er jeg forelska i ham da? Jeg skjønner ingenting. Jeg er nødt til å bli kvitt forelskelsen, og det fort. Hvis Lucas finner ut at jeg er forelska i Filip også, er det over. Han vil forlatte meg og jeg må lete etter en annen. Men ingen kommer til å ville ham meg. For Lucas avslører meg og anmelder meg til poltiet. Så kommer jeg til å havne i ungdomsfengsil og når jeg kommer ut igjen har jeg ingen venner. Og så kommer jeg til å ende på gata og bli rusmisbruker. Og jeg kommer til å dø som treittåring. Eller så kommer jeg til å bo i en trang leilighet med høyt boliglån. Og så kommer jeg til å leve ti katter og bli en overspist dama som så vidt greier å stå på beina. Det vil jeg ikke. Lucas har rett, jeg tenker for alt for mye. Jeg må tenke mindre og ikke begymre meg for alt ting. Da blir livet så mye enklere. Og han har rett. Det blir det. Jeg lurer på hvor mye han enkelig har rett i? Det er mye tror jeg. Noe som er bra. Det betyr bare at han er en bra fyr. Og det er han. Og jeg vil ikke miste ham for noe.

- Så hva synes du? Spør jeg ham og ser spent på ham. Jeg håper at han liker filmen, så har vi noe til felles, unntatt det med at begge går undergrunnsmiljøet. - Den var grei. Det er mer en jentefilm. Jeg er ikke akkurat jente, men det er ikke den dårligste filmen jeg har sett. Likte du den? - Ja, det er en av favoritt filmene mine. - Okey, jeg levere den tilbake til Madel. - Jeg kan gjøre det, så kan du gå ned med det andre. - Greit, takk. Du må vel kanskje komme deg hjemover. - Ehh, ja. Hvor mye er klokka? - Halv ti, og du har vel ett stykke å reise. - Ja, jeg har det. Jeg får komme meg avgårde snart. Men jeg kan levere den filmen til Madel først. - Ja, gjør det du. Jeg møter deg nede.
Jeg går bort ham og tar filmen rolig ut av hendene hans. Jeg går så ut av rommet og inn på rommet til Madel. Jeg banker og døra går opp.
- Hei, bare kom inn.
Jeg går inn på rommet hennes og gir henne filmen. Hun tar den imot og setter den i hyllen over pulten.
- Nå, likte dere den. - Jeg synes den var bra, men Lucas synes at den var helt grei. - OK. Du, hvordan møttes enkelig du å Lucas. - Ehh... Jeg vet ikke hva jeg skal svare henne. Hva skal jeg si? At jeg og han møttes i ett undergrunnsmiljø, og at han reddet meg fra å bli voldtatt under en fest. Nei, jeg vet ikke hva jeg skal svare.
- Det er ikke så nøye, det eneste som betyr noe er at dere to fant hverandre. Og du virker jo som en hyggelig jente, så du passer perfekt med Lucas. Jeg vet ikke hva du vet, men han har en tøff bakgrunn, så han er ganske sårbar. Men du virker ikke som ei jente som leker med følsene til gutter, og det er bra. Jeg kan ikke fordra sånne folk. - Ehh, takk. Du virker som en hyggelig person du også. Jeg må komme meg avgårde.
Hun sender meg ett smil og jeg går mot dør. - Hade, sier jeg før jeg går ut. - Hade.
Jeg går ut og ned trappa. Lucas står ned i gangen. Jeg sender ham ett smil. Jeg tar på meg skoene.
- Sees i morgen? - Ja. Jeg sender ham ett smil til og han sender meg ett smil tilbake. Før han så kysser meg på kinnet. Jeg rødmer. Jeg går ut.
Jeg liker ham. Det er gjør jeg virkelig. Og jeg vil ikke miste. Men det skal jeg ikke. Håper jeg.