SKREV DENNE PÅ NORSK, ER NOE HER SOM ER OVERDREVENT, MEN DET MESTE ER SANT.
Dagen var Torsdag, klokken var 12:44, jeg stod i skolegården, og der kom han. Gikk med sakte, rolige skritt mot meg. Blikket hans var stivt og kaldt, og han kom nærmere og nærmere. Og der stod vi, face to face, blikk mot blikk. Var ikke lenge jeg fikk stå og se på han før jeg kjente et hardt slag i magen, jeg krummet magen inn og la meg på bakken. - Plis la meg få gå, plis... Etter det kjente jeg et hardt slag i ryggen, og det ringte inn og han løp. Og der satt jeg, hjelpesløs.
Jeg tok noen raske skritt mot bordet, telefonen min ringte. Hallo? sa jeg med lav stemme. Hei, kommer du opp en tur til meg? Det var kusinen min, og også min bestevenn som ringte meg. Selfølgelig ville jeg det, hun er den beste vennen noen sinne og verdens beste kusine. Hun var alltid der for meg, fikk meg i humør og hørte på meg når jeg trengte en og snakke med. Jeg la telefonen rolig ned på bordet og fortalte mamma hvor jeg skulle.
Meg og Stine fant alltid på noe gøy, og hun var sånn seriøst den beste kusinen jeg hadde. Vi var alltid så kreative sammen, vi gjorde sånn ting som ingen andre på vår alder ville gjort. Vi var rett og slett barnslige! Men jeg likte det, en dag vekk fra den vanlig hverdagen. En dag vekk fra negative tanker, det føltes alltid deilig og ha en "fridag"! Tiden gikk og dagen gikk mot kveld, solen var gått ned og vi satt og så på den oransje, fantastisk fine solnedgangen. Jeg elsket det, det og bare sitte der, ikke gjøre noe, bare se. Stine avbrøt stillheten.
- Hvordan har du det egentlig?
- Hva tenker du på? Sånn hjemme eller på skolen? Eller sånn generelt? Sa jeg.
- Nei, sånn generelt egentlig! Er ting blitt bedre? Sa hun med en rolig stemme.
- Det er jo vanskelig, sa jeg. Det er ofte ikke når tingene skjer det er mest forferdelig, men det er tiden som kommer etterpå. All smerten, alle spørmålene jeg har. Alle de tingene jeg burde gjort, og de tingene jeg ikke burde gjort.
- Hvilke spørsmål snakker du om? Hvilken smerte? Hva burde du gjort? Sa hun. Selvom jeg tror hun egentlig visste hva jeg snakket om.
- Hvorfor jeg ikke gjorde noe, hvorfor jeg lot han gjøre det mot meg, hvorfor jeg ikke var sterk nok til og gjøre motstand, hvorfor jeg var så dum og teit. Jeg burde stått opp for meg og sagt at nå var det nok, jeg burde vært sterkere, jeg burde ikke vært sånn jeg var. Og smerten, smerten av og vite at du har blitt hatet, at noen hatet deg. At noen syntes du var tykk, hore, bitch, teit og vite at du ikke var ønsket. Og vite at en person i verden ville ha deg vekk, ville sende deg til djevelen, at han ikke ha meg her. Det er vanskelig, og det er ikke noe jeg kommer til og glemme. Jeg satt med tårer i øynene.. Jeg prøvde Stine, jeg prøvde. Jeg klarte det ikke, jeg er så svak. Jeg fortjener ikke være her, åh jeg vil bare bort. Rett og slett. Jeg orker ikke mer av dette...
Stine som satt vedsiden av meg, tok rundt halsen min og ga meg en klem. Jeg følte meg alltid bedre når hun satt der med meg, når hun trøstet meg.
- Du, kjære deg. Ikke tenk sånn, tenk positivt. Du er elsket av mange, du betyr så masse for meg og hvis jeg hadde mistet deg, ja, da vet jeg rett og slett ikke hva jeg ville gjort. Du betyr så masse for mange, og det og forsvinne er aldri løsningen på problemet. Bare snakk med meg, og jeg vil være her, foralltid!
Stine var den som brydde seg mest om meg. Jeg merket at tårene rant nedover kinnet mitt nå. Jeg klarte bare ikke stoppe, Stine klemte enda hardene rundt meg og så satt vi der, begge to. Og så på fantastisk fine solnedgangen. Nok en gang.
Det og ha vært et mobbeoffer er så forferdelig. Du føler deg ikke verdt noe, du føler deg helt alene, selvom det er mange rundt deg. Uansett hvordan du blir mobbet, med ord eller gjerninger så er det forferdelig. Og som noen sier: "Skjedd er skjedd. GLEM DET! Ikke vær sippeunge". Men jeg klarer ikke glemme det, jeg prøver. Alle de kveldene jeg sitter og griner i sengen før jeg skal legge meg. Det gjør så vondt, det er så vondt, det verker, jeg klarer ikke glemme. Det er ikke alltid like lett og holde det inne, det må ut. En gang så må det ut, om det er nå eller om 20 år. Det er ikke alltid like lett og være sterk, hele tiden. Jeg har klart meg i mange år, vært sterk. Ikke grått, men nå. Nå må det ut. Mobbing fører vell aldri til noe godt, bare vondt. Iallefall for meg, bare vondt, vondt, vondt og vondt. Det er frustrerende og tenke på at jeg ikke gjorde noe mer, men da, da gjorde jeg alt jeg kunne.
