Dobbeltliv

Kapittel 29

En uke senere...

- Hva?! Dere kan ikke mene det? - Jo, vi mener det. Vi flytter til Calfornia i neste uke. - Men jeg vil ikke. Jeg har venner her. Jeg vil ikke flytt herfra. Hvorfor bestemt dere akkurat nå at vi skulle flytte? - Vi bestemt ikke det akkurat nå, vi bestemt oss da vi fant ut hva du har holdt på med siste året. Vi vil bare at du ikke skal havne i mer trøbbel. - Jeg kommer ikke til å havne i undergrunnsmiljøet igjen. Jeg lover. - Det er ikke noe vits å diskutere. - Grrr... Jeg fyker opp trappa og inn på rommet mitt. Hvorfor måtte dette skje? Akkrat nå. Jeg kan bare ikke tro det. Jeg må forlatte vennene mine. Og Lucas. Han som jeg elsker høyest av alle må jeg forlatte. Jeg forlatte Dan, som jeg nå trodde jeg kunne se oftere. Og selvfølig må jeg forlate New York. Byen jeg har vokst opp i. Hjembyen min.
Men jeg kommer til å savne Lucas mest av alle. Gutten som fikk meg ut av fengsliet og undergrunnsmiljøet. Alt som han har gjort for meg. Han som jeg elsker høyest av alle. Og gutten som elsker meg like høyt tilbake. Jeg kan ikke forlatte ham. Ikke etter alt som har skjedd. Jeg er nødt til å besøke ham. Fortelle ham at jeg skal flytte. Fortelle han at jeg elsker ham veldig høyt og at jeg er veldig, veldig lei for det. Jeg må sørge for at vi holder kontakten. Og at jeg ikke mister ham. Jeg tror jeg stikker bort til Julie. Hun vet alt og sier at vi forsatt er venner. Hun er virkelig en god venn. Hun er på lista over de jeg kommer til å savne mest. Det er helt sikkert.
Jeg nødt til fortelle at jeg at jeg skal flytte. Og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Hun er nødt til å hjelpe meg. Dette er en krise. Og bestevenner hjelper hverandre i kriser. Og jeg vet at Julie er flink i krisstasjoner. Det har hun alltid vært.