*Anna's POV
Vi går inn i bygningen, det er ingen som merker det.
«Kom igjen, vi har ikke tid til å somle.» sier Miles og gir tegn til at jeg må skynde meg med hendene. Vi sniker oss opp trapper og ganger, til vi endelig kommer oss til destinasjonen vår.
«Hva nå?» spør jeg. Han ser seg rundt og går opp mot døra.
«Han er sikkert hjemme, så vi kan ikke gå inn... Hm...» sier Miles og sukker. Jeg ser på ham, og ser så rundt etter folk.
«Miles vi burde gå... De har sikkert merket oss allerede.» hvisker jeg og ser på ham.
«Ja... Vi burde skynde oss også.» sier Miles og peker på et kamera i hjørnet. Jeg gisper, tar ham i armen og løper. Vi løper i gangene, ned trappene og ut mot bilen. Før vi setter oss inn, hører vi et stort brak fra ytterdørene. Masse menn står å stirrer intenst på oss, og sier ting til hverandre som «Ta dem! Ikke la dem unnslippe!» etterfølgt av at de løper etter oss. Vi skynder oss inn i bilen, Miles starter den fortere enn du kan si «Bil» og rygger akkurat i tide til at en mann nesten hopper over panseret. I stedet hopper han rett i en snøskavel.
«Kom igjen Miles! Kjør!» sier jeg, og Miles kjører i all hast mot veien ut av parkeringsplassen til bygningen. Mennene roper etter oss, og forbanner seg selv fordi de ikke klarte å ta oss.
Jeg sukker lettet ut, og ser på Miles. Han smiler og ser på veien, som han egentlig burde fordi det er han som kjører.
«Hvorfor smiler du? Det var ikke artig! Herregud vi kunne ha blitt kidnappet og drept! Hvordan fikk du meg med på dette her?! Hva var det jeg tenkte?!» nesten-ropte jeg. Jeg sjekka telefonen, jeg har fått 30 anrop og 26 meldinger fra 3 forskjellige folk.
«Herregud, jeg må hjem... Mamma friker ut og greier..» sier jeg, men Miles svarer ikke. Faktisk, detter hodet til Miles på rattet.
«Miles? Miles?!» roper jeg. Jeg ser opp på veien, men det er ikke noe vei der lengre. Vi er på tur utfor et stup.
«Miles jeg sverger til gud hvis dette er en spøk så er ikke dette artig!» roper jeg og løfter hodet til Miles og prøver å styre unna. Jeg tramper så på bremsen, og bilen stopper. Jeg går ut av bilen og løper på andre siden og åpner døra.
«Miles? Kan du høre meg?» spør jeg. Miles svarer ikke, så jeg tar ham ut av bilen og legger ham på blomsterengen. Miles virker helt bevisstløs.
«Miles...» sier jeg og tar opp telefonen for å ringe ambulansen. Men jeg får ikke engang åpnet telefonen før Miles sine hender tar tak i hodet mitt. Han ser på meg litt, før han kysser meg.
__________________________
Jeg kommer ikke til å poste bilder av karakterene, alt kommer til å være opp til deres fantasi.
Enjoy.
