Brent I Himmelen

Hun skulle holdt seg hjemme i dag også.

Det er så mye tryggere å leve i en drøm.

Så mye tryggere enn å møte verden, som ikke hadde stort andre farger enn grått.

Hun passet ikke inn lengre. Kanskje hun egentlig aldri hadde gjort det, men før hadde hun fått hjelp til å prøve å forstå denne verden.

Nå var hun helt alene.

Det eneste hun kunne se var ansikter som snudde seg i hennes retning uansett hvor hun gikk.

Noen engstelige, nesten nervøse.

Andre forventningsfulle og noen nesten glade.

Uansett hva ansiktene antydet, var alle like.

Søppel.

Stygge - grå.

Hun skulle holdt seg hjemme i dag også.

Hun våknet den morgenen, fikk ikke sove mer enn to timer.

Hadde ikke sovet mer enn to timer sammenhengende nesten så lenge hun kunne huske nå.

Eller kanskje var det ikke så lenge.

Bare en evighet.

Hun så ut av vinduet, og så farger. Det eneste som hadde farger var himmelen.

Den var full av flammer.

Flammer som bare ventet på at hun skulle komme, slik at de kunne brenne henne.

Himmelen.

Hun kunne høre barn skrike i en gate nedenfor.

Kanskje de skrek fordi de var alene. Forlatt av dem som hadde elsket dem så høyt.

Hun lukket vinduet, og lurte på hvorfor hun i det hele tatt hadde åpnet det.

Hadde hun forventet en ny dag? Det var så mye tryggere å leve i en drøm.

Hun åpnet døren.

Demonene var overalt. I hvert hjørne lå de klare for å hoppe på henne med en gang hun ikke var oppmerksom.

De følte seg hjemme i håpløsheten som omringet henne.

Og når hun skrek ble de glade, sterkere, og de viste henne vei enda lengre inn i håpløsheten.

Hun kunne se blodet på brystet sitt, det åpne såret.

Det sved, men hun hadde bare kladd på seg en ekstra tykk skjorte for å skjule det.

Gatene var tomme.

Hun visste at hun gikk mot enda mer smerte.

Hun skulle aldri gått ut av huset.

Du hadde sluttet å holde hånden hennes som om du aldri noengang ville slippe den, og du så ikke lengre i øynene hennes og lette etter hemmeligheter du ville ta del i.

Og når dere var alene kunne hun kjenne at det var noe du ville si.

En stor elefant tok opp hele rommet; brukte opp oksygenet.

Ingen nevnte elefanten med et ord.

«Lyv til meg litt lengre, lyv til meg til jeg er sterkere».

Du uttalte ikke navnet hennes lengre som om det var svaret du hadde lett etter så lenge, og det dere hadde kalt deres framtid, inkluderte ikke lengre henne.

Og når hun lå i armene dine kunne hun kjenne at du hadde sluppet henne, at du villig ville la henne gå.

«Lyv til meg litt lengre, lyv til meg til jeg er sterkere».

Hun hadde ligget våken av engstelse om natten, sett på at du sov, og hun visste at hun ikke lengre var en del av drømmene dine.

Selv når du smilte det skjeve smilet mot henne, visste hun at smilet ikke var det det så ut som.

Du sa hun ikke trengte å bekymre seg, men det tok ikke vekk noe, fikk henne bare til å bekymre seg enda mer.

Du skulle ikke sagt det enda.

Du skulle ha løyet bare litt lengre, løyet til hun var sterkere.

Hun var ikke klar enda.

Var ikke klar til å godta sannheten, var ikke klar til å møte denne verden alene.

Han skulle ha løyet litt lengre.

Trærne sto helt stille, til tross for den sterke vinden, og så på at hun gikk forbi.

Bladene hvisket lavt, snakket om henne uten at hun kunne forstå hva de sa.

Snøen som lå på bakken sendte hetebølger opp mot henne der sola traff den.

Sola var iskald.

En liten, myk fjær fløy på henne og traff henne på kinnet.

Hun måtte ta seg sammen for å ikke skrike da den traff henne.

Hun kjente på kinnet; men den hadde ikke kuttet henne opp, hadde bare fløyet videre som om ingenting hadde skjedd.

Det var så vidt hun kunne puste.

Luften var tykk som tjære, vinden var hard som stein.

Dette er verden vi lever i.

Hun ville hyle.

Hun gikk inn i en falleferdig bygning. En liten, brun kafé som burde vært nedlagt for flere år siden.

Hun sa at hun skulle ha en kaffe.

Svart.

Da hun gikk og satte seg, la hun merke til blikkene som så hennes vei.

De ansatte så på henne som om de ikke hadde forstått et ord av hva hun sa.

Ingen forsto noe av det hun sa lengre.

Hun så ut av vinduet på den flammende himmelen, og hadde bare lyst til å legge seg ned på knærne å hyle.

Skrike og be om å få vite hvorfor dette skjedde henne.

Trygle himmelen om å ta henne i dens flammer å fort som mulig.

Folk rundt henne kunne ikke se noen forandring fra når hun kom inn, og når hun gikk.

Men hvert passerende minutt ble hun en million år eldre.

Hun prøvde å si navnet hans høyt.

Ingenting kom ut.

Leppene låste seg, ordet stoppet i protest midt i halsen og omformet seg til en klump.

Hun svelget; klumpen forsvant, det smakte aske.

Navnet hans ble til aske.

«Kom. Kom tilbake å bevis at denne verden ikke er hjerteløs».