Dobbeltliv

Kapittel 39

- Hvem var det som ringte? Spør mamma og ser på meg. - Julie, lyver jeg og biter meg i leppa. Jeg er så dårlig til å lyve, så jeg håper bare at mamma tror meg. - Greit, hvordan gikk det med henne? - Det gikk bra med henne. Det skjer ikke så mye der borte akkurat som her. Hvorfor flyttet vi enkelig? - Som jeg og faren din har sagt, vi gjorde det for deg. For at du ikke skulle rote deg borte i noe trøbbel igjen. - Men jeg kom ikke til å rote meg i noe trøbbel. - Hvordan vet du det? - Jeg bare vet det. - Men du har jo det mye bedre her ikke sant? - Nei, jeg har ikke det. Jeg har kun en falsk venn som hele tiden fryser meg ut og utnytter meg hvis hun vil. Når jeg tenker meg om så har jeg ingen venner. - Du kan ikke bare forvente at folk skal komme til når du knipser, Jenny. - Jeg gjør ikke det, jeg har prøv hele 20 ganger, men alle fryser meg ut. - Så skaff deg guttevenn. Du kan komme langt med det, bare se på meg og faren din. Vi startet kun som venner og se hvordan det gikk. - Du vil jo ikke høre i det hele tatt. Jeg vil ikke være her, jeg vil hjem til New York. - Hva er det som er New York som ikke Calfornia kan gi deg? Spør mamma. Jeg vet, Calfornia kan ikke gi meg Lucas. - Du vet ingenting! Ropet jeg sint og styrter opp på rommet.
Jeg smeller igjen døra og slenger meg ned i sengen. Jeg tar en pute over ansikte og begynner å gråte. Hvorfor måtte alt dette skje meg? Jeg har ingen venner, ingen som vil høre på meg og gutten jeg elsker over alt er på den andre siden av landet. Mamma var absolutt nødt til å nevne det med å gifte seg og sånt. At hun kunne si at jeg var nødt til å skaffe meg en guttvenn. Nei, jeg vil ikke ha noen guttevenn. Jeg vil heller ha ingen venner, enn en gutt som venn. Det er helt sikkert.
Jeg vil bare hjem. Jeg vil til New York. Jeg savner lyden av tutene biler og lyden fra sirener. Det høreres kanskje rart ut, men jeg har vokst opp med de lydene og de får meg til å føle meg rolig. Alt som de har New York, er ikke her. Det som ikke er her, er vennlig mennesker, folk som vil høre på deg og Lucas. Ingen av de tingene er her. Og jeg kan ikke gjøre noe med. Ikke ennå, men jeg skal hjem til New York om det så er det siste jeg gjør.