My first love

Del 5.

- Andrew, sa jeg og fikk med engang oppmerksomheten hans. Akkurat nå satt vi inne på rommet hans og så på en film, jeg hadde ikke fulgt med da han valgte filmen. Etter at jeg hadde kommet hjem til han ble jeg tatt med inn og vi gikk rett opp på rommet hans.
- Hva ? spurte han meg, skakket svakt på hodet. Han satte filmen på pause og la bort pc'en sin. Jeg så inn i de mørke brune øynene.
- Hvorfor nektet moren min meg å treffe deg ? spurte jeg, bet meg svakt i leppa. Jeg kunne se overraskelsen i øynene på han da jeg hadde sagt spørsmålet mitt, han forventet det sikkert ikke. Sakte førte han hånden opp mot bakhodet sitt og klødde seg i bakhodet.
- Det ja.. mumlet han, unngikk å se meg inn i øynene. - Har du noen gang hørt om udøde døde, hvis du skjønner hva jeg mener med det ?
Jeg hevet et øyenbryn, skjønte ikke helt hva det hadde med saken å gjøre men ristet på hodet.
- Jeg har ingen anelse, sa jeg lavt. Jeg prøvde å få øyekontakt med han, men det var vanskelig ettersom at han virket innstilt på og ikke se meg i øynene.
- Det er folk som har dødd og har kommet igjen, ikke som gjenferd. Vi kan dø, men vi kommer tilbake etter en stund. Det er som en sirkel. Du dør, gjenoppstår og lever livet til du dør og sånn fortsetter det, forklarte han. Jeg kunne kjenne alt blodet forlate ansiktet mitt.
- Hvorfor bringer du det opp nå og hva har det med hvorfor moren min sa at jeg ikke fikk være med deg? spurte jeg, bet meg litt hardere i leppa. Jeg plasserte knærne mine under haka og så på han. Andrew hadde festet blikket til en plakat på den andre siden rommet.
- Du skjønner, jeg døde for første gang under den franske revolusjon og kom tilbake noen dager senere. Det har fortsatt sånn siden. Og når du fortsetter og dør flere ganger på rad er det vanskelig å holde på følelsene sine og menneskeligheten. Så jeg fortalte moren din at uten deg ville jeg bokstavelig talt vært død på innsiden nå. Det høres rart ut, i og med at jeg ikke har kjent deg så lenge, sa Andrew lavt og møtte blikket mitt igjen.

Etter det han hadde fortalt meg følte jeg meg merkelig nok ikke redd eller noe sånt, før han hadde fortalt meg det følte jeg meg trygg med han. Nå følte jeg meg merkeligere nok tryggere. Han hadde åpnet opp til meg og fortalt meg en ganske stor hemmelighet. Vi fortsatte å se filmen, mest fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle svare eller reagere til det han hadde fortalt meg. Jeg kunne føle usikkerheten til Andrew gjennom hele filmen og når filmen var ferdig satt vi der bare. Jeg sukket lavt og tenkte meg om. Var jeg villig til å ofre Andrew for moren min eller var Andrew den ene? Jeg hadde jo ikke vært så forelsket i noen før som jeg var i han. Jeg flyttet på meg, sånn at jeg satt vendt mot han, ansikt til ansikt. Han møtte blikket mitt, ingen av oss sa noe. Stillheten bredte seg ut over oss som når nattehimmelen overtar dagslyset.
- Zoey, si noe, ba Andrew meg. Jeg kunne ikke tolke den følelsen øynene hans uttrykte. Jeg tenkte litt på hva jeg kunne si til han før jeg trakk pusten og pustet ut sakte. Jeg hadde bestemt meg.
- Andrew, moren min vil ikke godta at vi er sammen, begynte jeg før jeg ble avbrutt av han.
- Jeg kan snakke med moren din, kanskje overtale henne til at jeg er en ålreit fyr? foreslo han. Han tok den ene hånden min i sin og strøk tommelen sin over håndbaken min. Jeg lo litt.
- Andrew, la meg snakke ferdig. Jeg vet du er en ålreit fyr, det jeg tenkt på var at vi kunne stikke av. Bare oss to. Jeg elsker deg Andrew, mer enn noe annet og jeg er ikke villig til å ofre deg for noe, sa jeg og lente meg fram og kysset han kort på munnen. Jeg trakk meg unna og smilte stort til han.
- Er du sikker på at du vil? spurte han, gjengjeldte smilet mitt. - Altså, å stikke av?
Jeg nikket.
- Jeg har aldri vært så sikker på noen ting før, sa jeg.

Ti år senere

Jeg og Andrew stakk av sammen. Vi dro noen byer unna der vi bodde før. Etter samtalen på rommet hans hadde forholdet vårt blitt sterkere. Vi fortalte alt til hverandre. Så når vi dro hadde jeg skrevet et brev til moren min og forklart alt, men utelot hvor vi dro. Hun ringte meg flere ganger, men jeg svarte ikke. Etter en stund så kastet jeg mobilen ettersom at vi husket at hun kunne spore den. Nå så bodde vi i et lite hus i utkanten av en liten by og etter to år giftet vi oss. Vi hadde to unger, ei jente på fem og en liten gutt på tre. Andrew hadde fått seg jobb i et lite avisfirma der han jobbet som en journalist. Jeg derimot, jeg var jobbet på en barnehage. Folk sier at livet ikke er et eventyr med en ''happy ending'', jeg aner ikke hva de snakker om. Jeg har prinsen min og vi har levd lykkelig hittil og jeg er sikker på at vi skal leve lykkelig i mange år fremover.

~~~~~~

Jeg var ikke fornøyd med slutten på del fire så jeg legger til en del til. Dette er det siste delen i denne historien. Det er to-tre år siden jeg skrev del 1-4 så jeg er klar over at skrivemåten min har endret seg litt. Men uansett, håper dere likte historien!