Den Åttende (Completed)

1

Jeg stakk hodet ut av vinduet. Den bitende vinden rusket i det blonde håret mitt. Jeg speidet rundt meg. Selv om dette var noe jeg gjorde hvert år tillot jeg ikke meg selv å overse den minste bevegelse. Jeg hørte fuglene i skogen kalle på meg. Det nær gylne kornet som dekket hele dalen på denne tiden av året svaiet fredelig i vinden.

I landsbyen min, som bestod av rundt seksti hus, var det ingen som hadde luksusen av glassvinduer. Det var ikke mer enn ti år siden de fleste husene ble bygd, men treverket hadde allerede begynt å gå i oppløsning.

Dalen vi bodde i var et krater i terrenget. Høye, stupbratte fjell på alle kanter omgav oss, og Beras- fjellet, det enorme, klumpete fjellet sør i dalen, var det eneste fjellet du faktisk kunne nå toppen av uten å risikere livet. Disse fjellformasjonene isolerte oss fra resten av verden, hvis du ikke regnet med Torash, planetens hovedstad, som var bygd på De Svevende Ki'iva-fjellene. Vi, De Utstøtte, hadde «æren» av å bo like under disse fjellene, som svevde omkring en kilometer over bakken.

Da jeg var sikker på at jeg var alene spratt jeg bort til skapet og spente beltet med sliren i om hoftene. Jeg la meg flat ved siden av sengen min og dro fram min kjæreste eiendel: Fars sverd. Jeg hadde klart å holde dets eksistens hemmelig gjennom mange år, til og med fra min egen mor. Hun trodde det forsvant med ham den natten i skogen.

Jeg kjente det danne seg en klump i halsen og slo tanken fra meg.

Jeg la sverdet i sliren og løp ut på kjøkkenet. Det lå en ferdigsmurt skive på bordet som mor hadde laget til meg før hun og lillebroren min dro ut på jordet. Jeg ville gått med dem, men ikke i dag. I dag var en spesiell dag.

Brødet var tørt og muggent, men hva annet kunne en forvente når rasjonene våre besto av den maten de øvre gruppene ikke ville spise. Vi klagde likevel ikke; det kunne vært mye verre. Vi slapp i det minste å gå sultne til sengs. Jeg grafset til meg et par seige gulrøtter og stakk skiven i munnen. Gulrøttene la jeg i tasken jeg hadde i beltet.

Jeg dro på meg lærstøvlene og gikk inn igjen på det lille kammerset jeg kalte rommet mitt. Nok engang tittet jeg ut av vinduet og så årvåkent rundt meg. Det var fortsatt ingen i sikte. Det porøse treverket knakte under tyngden av kroppen min da jeg klatret ut av vinduet. Med føttene plantet på den fuktige bakken ble neseborene mine fylt av lukten av jord og korn. Jeg huket meg sammen og snek meg gjennom det høye kornet. Det var ennå ikke klart til innhøstning, så nå for tiden bestod arbeidet stort sett av gjødsling og luking. Oppgaven vår var å forsyne gruppene med mat, og for min landsby innebar det korn. Jeg hadde hørt om andre landsbyer som drev med kvegdrift eller frukt, men som resten av De Utstøtte i dalen hadde jeg ikke beveget meg over fjellene. Å dra ut av dalen var en forbrytelse straffet med døden for sånne som meg.

Da jeg hadde kommet et stykke ut i åkeren stakk jeg hodet opp for igjen å se om det ikke var noen i nærheten. Det området som vi jobbet på denne uken var i den andre enden av dalen, men en kunne aldri være sikker nok. Da jeg ikke så noen reiste jeg meg opp og begynte å løpe mot skogen som nå bare var fire hundre meter unna.

Det var stille i dalen. De eneste som bodde her var oss Utstøtte og Den Første gruppen som var forvist her nede i dalen under De Svevende Ki'iva-fjellene sammen med oss. Resten av gruppene, Den Andre, Den Tredje, Den Fjerde, Den Femte, Den Sjette, og ikke minst Den Syvende gruppen, hvilte de fornemme rumpene sine på planetens glitrende perle, hovedstaden Torash.

Å sammenligne meg selv og mine medutstøtte med dem var noe vi aldri skulle gjøre, men hvis jeg gjorde det var vi kjedelige og ubetydelige i forhold, lenket fast til bakken som jordbrukere. Vi var uten tilhørighet, uten noen form for trekk eller evner som gjorde oss spesielle og verdig til å bli ansett som en gruppe. Vi var annerledes, men på den mest negative tenkelige måten. Ingen ville være som oss. Ingen ville være Utstøtt.