Fortjener alle tilgivelse?

Kap.3

Ny del! Takk Michaelspizzas for en fantastisk ny forside til boken! Evig takknemlig!

De blå øynene hans skinte i solen da han så på meg. Raskt spratt jeg opp fra håndkleet mitt og fortsatte å se han inn i øynene. Etter så mange år møttes vi endelig igjen. Dere lurer sikkert på om Erin, Alyssa og Cassidy vet at jeg har en bror? Nei, det vet dem ikke, men de vet om det med pappa. "Hei", presset jeg ut og smilte stort til han. "Du har funnet deg en heit dame!" ropte den ene kompisen og hang seg over skulderene hans. "Kjenner du hu?" spurte den andre kompisen og hang seg over begge to. Akkurat da jeg skulle svare ja svarte han: "Nei." Når han sa det så jeg at han løy. Hvorfor sa han det bare ikke? Sa at vi var søsken. Han kunne bare sagt: "Dette er Scarlett, søsteren min." Eller nei, det kunne han ikke. Jeg vil ikke at jentene skal finne det ut på den måten. Eller han kunne jo det. Hvorfor vil han ikke at kompisene skal vite at vi er søsken? Dette må jeg også prate med mamma om. Vet det, glemte å prate med mamma når jeg var ferdig med å bade. Plutselig rappet den ene gutten mobilen til Toby opp fra lommen og ga den til meg. "Hvorfor søren?" ropte Toby til kompisen og tok henda opp på sidene som tegn på at han var oppgitt før han slapp dem inntil lårene igjen. "Lagre nummeret ditt", sa sammen gutten som hadde gitt meg mobilen. "Mike forresten", sa han og gliste som en idiot. "Scarlett", sa jeg og smilte forsiktig tilbake. Jeg trengte ikke lagre nummeret mitt fordi han hadde det allerede. "Men vi må gå, var egentlig på vei til å dra", sa Toby og så strengt på guttene. "Dude, det var vi ikke. Vi kan vel henge med disse lekre damene?" Mike så bedende på Toby når han spurte. "Jeg må i hvertfall gå, husker dere ikke at jeg skulle møte paps på sykehuset?" spurte han og så på de to andre guttene som hang på han. Sykehuset? Hvorfor skal han møte han på sykehuset? Jeg ble bare mer nysgjerrig på hva det var pappa ville prate med meg om. Jeg tok raskt opp mobilen min og startet å skrive en melding til Toby.

Hva feiler det deg? Sykehuset?

Jeg sendte meldingen til Toby og det tok flere minutter før jeg fikk et svar av han. Det var jo ikke et ordentlig svar en gang.

Det er for ditt eget beste. Har du ikke pratet med pappa?

Nei, jeg har ikke pratet med pappa. Burde han ikke forstå det når jeg spør? Jeg gadd ikke svare på meldingen en gang. Og hva søren mente han med at det var for mitt eget beste? Jeg vet vel best hva som er mitt eget beste? Ikke sant? "Hva var det for noe?" spurte Alyssa når jeg hadde lagt mobilen og resten av tingene mine i bagen min. "Ikke no!" spyttet jeg litt frekt ut. "Sorry for at jeg spør da", sa hun og lekte uskyldig. "Det går bra", sa jeg mens jeg kledde på meg kjolen, jeg ville bare dra hjem og prate med mamma. "Kjenner du han?" spurte Erin og la til: "Det så veldig sånn ut." "Nei, vi har aldri møtt hverandre", løy jeg. Jeg hatet virkelig å lyve for vennene mine, men noen gang er det best. De tror sikkert at det var "kjærlighet med første blikk" mellom oss, men da kan man vel si at de så feil, for vi er søsken, ikke noe kliss klass her. Jeg dro på meg skoene og sa: "Kommer dere?" til dem og gikk mot bilen. "Hvorfor er du plutselig så sur?" spurte Alyssa og så seriøst på meg. "Jeg er bare litt sliten, okey? Sov litt dårlig i natt", og da hadde jeg løyet for dem igjenn. Jeg kjente den dårlige samvittigheten som bygget seg opp inni meg når jeg satte meg inn i bilen. De andre jentene satte seg raskt inn etter meg og jeg begynte å kjøre mot Erins hus. Eller foreldrenes hus da. Det tok ikke mer enn fem minutter fra stranden og hjem til henne når man kjørte, og når de fem minuttene hadde gått sto jeg på utsiden av huset til Erin. "Det har vært veldig koselig i dag", sa jeg søtt og smilte stort med tennene til dem. "Ja, jeg har hatt det fint", sa Cassidy og smilte tilbake. "Jeg og", sa Erin og Alyssa i munnen på hverandre og lo litt. "Ha det da", sa jeg og rygget ut innkjørselen til huset. "Ha det!" ropte de i kor når jeg hadde kommet meg ut på veien og vinket til meg.

Jeg gikk inn døra hjemme og hørte mamma på kjøkkenet. Skoene bare tråkket jeg ut av før jeg gikk inn på kjøkkenet. "Hei jenta mi! Jeg har laget milkshake til oss", sa hun glad og rakte et glass med sjokolademilkshake til meg. "Hei mamma! Vi må prate om noe viktig", sa jeg seriøst og så henne dypt inn i øynene. Hun så litt redd ut egentlig. "Det er pappa", begynte jeg og så litt ned i benken og så opp på henne igjen. "Han og Toby er tilbake", fortsatte jeg. "Pappa var på døra i går og jeg sa at jeg ikke ville høre på det han hadde å si, og i dag fant jeg ut at det mest sannsynlig er noe ille. Jeg møtte Toby på stranden i dag, og han sa at han skulle besøke pappa på sykehuset", mumlet jeg lavt. "Oj", var det eneste mamma hadde å si. "Selv om jeg er sint på han betyr vel ikke det at jeg ikke kan være redd for hva som har skjedd med han?" spurte jeg lavt og så opp i øynene til mamma etter at hun hadde lagt armene rundt meg. "Nei, absolutt ikke", svarte mamma og ga meg et lite smil. "Neste gang kan du kanskje la han fortelle deg hva det var han skulle si?" spurte hun lavt. Jeg nikket svakt og klemte mamma hardt inntil meg. "Men han sa at han ikke kjente meg til kompisene sine, og jeg lurer på hvorfor", sa jeg nysgjerrig til mamma. "Du har jo ikke fortalt om han til vennene dine, kanskje ikke han har fortalt vennene sine om deg?" sa mamma og jeg nikket på hodet. "Jeg er så innmari glad jeg har deg å prate med", sa jeg lavt i øret hennes. "Glad du vil prate med meg, det betyr mye. Du vet vel at du kan prate med meg om det som skjedde for noen år siden?" mumlet mamma.og trakk seg litt unna meg, og så meg seriøst inn i øynene. "Selvfølgelig, jeg vil bare ikke prate om det, okey", svarte jeg mamma. Hun nikket medfølende på hodet og klemte meg igjen.