Kiddnapet

Kidnappet flukten

Jeg er veldig redd. Nå har jeg sitti her i flerer dager. Det eneste jeg ser er fire betong vegger. Det er et vindu høyt oppe på en av veggene. Jeg kommer ikke opp ditt fordi jeg kan ikke bevege meg. Det er også en dør på vegen ved siden av meg. Nå hører jeg at det kommer noen gjennom døra. Jeg lukker øynene og håper at den personen har kommet for å fri meg. Han sier til meg at jeg må åpne øynene mine ellers så slår han meg. Jeg gjør som han sier fordi jeg er redd for han. Jeg ser ikke på han fordi han er stor og full av sår i ansiktet. Endelig går han ut av rommet og jeg tør endelig å se opp. Han satt fra seg et videokamera med en kabel som gikk ut av rommet. Så skjønner jeg at kameraet filmer alt jeg gjør. Jeg begynner å tenke om hvordan jeg skal klare å flykte når han hele tiden ser på meg.
Så kom jeg på det han ser jo på om jeg lever eller ikke vis jeg later som om jeg besvimer så må han komme inn i rommet og bli her til jeg våkner igjen. Han har uansett sagt at han skal komme å spille inn en gissel video og dermed må han komme inn snart. Nå hører jeg at det romsterer utenfor døra, når den endelig går opp er der en man med en finlandshette over hode og en rull med gaffateip i hånda. Da skjønner jeg at han skal ta en bit teip over munnen min slik at jeg ikke kan skrike eller si noe. Jeg skjønner at dette er den siste gangen han kommer til å purre på pengene, med hvordan han oppfører seg. Da han skal til å dra av teipen over munnen min ombestemmer han seg, for å ikke gjøre det og går ut uten kamera et. Da fikk jeg en ide, for han vil sikker vite at da jeg er veldig stressa for jeg nesten ikke puste. Jeg begynte å tenke på alt som gjør meg stressa. Så følte jeg at jeg måtte gispe etter luft, men det kunne jeg ikke så jeg besvimte. Da kom han brasende inn fordi han hadde sett at jeg plutselig slutta å røre på meg. Ham knyt meg løs fra stolen men hender og ben var fremdeles kytet sammen. Han tok teipbiten av munnen min for å høre om jeg pustet eller ikke. Når jeg våkner opp etter kanskje et minutt så ser jeg det sure ansiktet hans stirre på meg med digre, sinte blå øyne. Han løfta meg opp etter kragen på t-skorta. Jeg vil si noe men tør ikke fordi han ser så sur ut. Jeg vil forklare, men klarer ikke å få ut et ord. Han stirrer meg rett inn i sjela å sier "nå har du gjordet det!" Jeg forsto ikke hva han mente så jeg så rart på ham å ble sur. Han løftet armen mens han knyta den til en knyttneve. Jeg skjønte hva han skulle til å gjøre så jeg begynte å rope. Han boksa meg først i magen så slo han meg i ansiktet så at jeg besvimte på nytt og denne gangen brydde han seg ikke. Han la meg ned på gulve å gikk ut. Når jeg endelig våknet på nytt så begynte jeg å prøve å fø av teipen som

teipet hendene mine sammen. Når jeg endelig klarte det så begynte jeg å ta av teipen på beina mine. Jeg reiste meg å begynte å se etter noe jeg kunne forsvare meg med. Jeg gikk bort til vinduet for å se om det lå noen glasskår under det. Jeg fant ikke noen glasskår, men jeg fant en tom glass flaske. 
Når jeg gikk for å åpne dør, gikk håndtaka på dåra ned og inn kom han som hadde kidnappet meg. Jeg måtte finne ut hvordan jeg skule gjemme at jeg hadde klart å rømme fra teipen. Så kom jeg på at jeg hadde satt på en stol. Jeg løp bort til stolen og satt med ned. Jeg satt fra meg flaska bak stolen og la armende mellom stolryggen og ryggen min. Han braste bort til meg bare for at jeg skule bli redd og det virket. Når han stanset så bøyde han seg ned for å se meg inn i øynene for å si meg noe. Det han sa var at ingen hadde betalt løs penger for meg og dermed at han skulle slutte å gi met og drikke. Da benyttet jeg sjansen jeg tokk flasken og slo den i hode på mannen. Han besvimte og jeg begynte å gå mot utgangsdøra når jeg endelig kom til døra så våknet han og begynte å løpe etter meg. Jeg kjappet meg ut og sperret døra etter meg. Når jeg kom meg ut var de første jeg møtte på en politidame og min egen mor. Jeg fortalte dem hva som hadde skjedd med meg mens jeg var kidnappa. Etter jeg var ferdig å fortelle alt kom en ambulanse kjørende dem stoppet der vi sto og tok med meg og mamma til sykehuset for å sjekke om det er noe som ble skada og om jeg er helt i orden. Når jeg kom hjem gikk jeg rett på romme å la beina mine på is som legen sa. Jeg lurer fremdeles på hva som skjedde med han som kidnappa meg.

Det var det. Da var hele fortellingen ferdig. Vis dere vil at jeg skal skrive en del til så kan jeg sikkert der.

-Milo Kim