Dobbeltliv

Kapittel 54

- Jeg kommer til å savne deg, sier Lucas i det vi går ut av bilen til Dan. Dan blir med oss. Han går ved siden av meg på venstre side, mens Lucas går på høyre side. Han har hånden sin flettet inn min. Han holder den bestemt. Det er jeg glad for. De to siste dagene jeg har vært her, har gått i utrolig fort. Men jeg har hatt det bra vært eneste sekund. Jeg har bare verdens beste kjæste. Han er så utrolig søt og romantisk. I tilegg er han litt badboy. Ikke akkurat englebarn. Han er tøff og ikke tulle med. Han beskytter de han elsker og bryr seg om. Han går noen ganger for langt, det vet jeg godt, men han gjorde det av kjærlighet. Men nå er det på tide at jeg tar ansvar for meg selv og det jeg har gjort. Ingen kan stoppe meg. Og det er heller ingen vei tilbake. Ikke nå.
Vi går opp trappa til poltistasjonen. Det står noen politibiler utenfor. I en av dem er det to politimenn. De sitter å snakker om noe. Motoren er på. Etter noen sekunder kjører den avgårde.
Lucas slipper hånden min og lukker opp døra for meg. Jeg sender ham ett smil. Det står en skrivepult her. Den er tom. Litt lenger unna står det tre sofaer og ett bord. Det sitter to personer der fra før. Ser ikke kjente ut for meg. Det står en lappautomat her. Jeg går bort ditt og trykker på knappen. En lapp kommer ut. Det står 4 på den. Da snakker sikkert polit med en person nå. Sikkert derfor det ikke er noen poltimenn her.
Vi setter oss i en av sofaene som er tome. Vi veksler ikke noen blikk med de to andre.
Lucas tar hånden min igjen. Han klemmer den forsktig. Han får nervøsiten jeg fikk da jeg kom inn til å forsvinne.
Jeg ser meg raskt rundt. Det er ikke mye tid igjen. Ikke mye tid jeg har av friheten min. Men jeg kommer ikke til å få livstid. Så friheten min er ikke helt borte. Bare for en stund. Jeg får en pause, hvis det er det man kan kalle det.
Men selvom jeg mister friheten min nå. Så vil jeg være enda mer fri når jeg kommer ut igjen. Fri fra bakgrunnen min. Jeg kommer alltid til å huske det, men jeg skal aldri rote meg inn i sånt trøbbel igjen. Aldri igjen.