Badboy Circle

På en buss

"Jeg hørte at Dari droppet videregående, så hvordan tjener han så mye?" To jenter fra klassen min, eller klassen jeg skulle ha gått i, snakket om meg på bussen. De merket ikke at jeg hørte dem, kanskje de ikke engang merket at jeg var der. Men det kom til å forandre seg.
"Emi sa han tjente mer enn foreldrene hans. Emi er rik." Jeg burde ha skjønt at det var Emi som drev å spredde rykter. Typisk.
"Jaja, hvor lenge kan den jobben vare da? Når han blir sparket har han ingen god CV som kan redde han. Tragisk." Begge jentene fniste høyt.
"Unnskyld meg", avbrøt jeg dem. "Jeg går faktisk på privat skole nå. Vet dere ikke at Emi er en av de største løgnerene i hele byen?" Jentene stirret i sjokk på meg, og begynte å fikle med skolesekkene. Brunetten signaliserte at de burde komme seg vekk. Og før jeg fikk stoppet dem, var de borte.

Jeg kunne jo ikke ha fortalt dem sannheten. Om kontrakten og om Elody.
Om 'jobben' min.

Privatskole var et godt nok 'cover-up'. Hvis folk spurte hvilken privatskole det var, kunne jeg bare si "den på Vestnoten."
Folk gikk aldri til Vestnoten.
Ingen kom til å søke det opp på Google maps heller, for på Google maps fantes det ikke. Vestnoten hadde blitt et cover-up i seg selv.

Folk visste jo at 'Area 51' prøvde å skjule aliens. Men ingen visste helt hva som skjulte seg på Vestnoten. Og hvorfor kom det aldri noe i avisen om det? Var Journalistene redde?
Så mange spørsmål.
Og jeg visste nok svarene.

"Siste stopp. Skal du av eller?" Bussjåføren hørtes lei ut, og ga meg et nesten bedende blikk. Som om hun hadde vært i en liknende situasjon hvor ting raskt ble voldelige.
"Beklager, Monika", hun så forskrekket på meg. "Hvordan vet du-", jeg avbrøt henne "Du er nok på listen skjønner du."
Monika hadde fått lederen selv til å gjøre henne en tjeneste. Han fortalte meg at hun visste hva hun drev med, og at jeg ikke skulle falle for den uskyldige fasaden hennes.
"Å Gud.. Hvor mye?" Hun latet som hun var fryktelig beskymret. "30 000 kroner, og to blodposer minst", svarte jeg. Blanke tårer begynte å trille ned skinnene hennes. "Jeg som må betale for medisin og alt..." Hun kastet et kjapt blikk mot kniven som så vidt stakk ut av lommen min. Idet øynene hennes skulle til å treffe den en andre gang, var den forsvunnet. "Tada!" Jeg snurret rundt og tømte alle lommene mine for å vise at den ikke lengre var enkelt tilgjengelig. "Jeg er ikke her for å skade deg, og du er ikke her for å skade meg. Så ikke engang tenk på det."
Monika stoppet å gråte. "Greit. Jeg har pengene om et par uker, leder jævel." Der var den Monikaen som alle kjente og mislikte. "Da snakkes vi da." Hun forlot meg i det uhyggelige busskuret hvor jeg hørte til.

~~