Lyden av metal, som skrapte mot
metal fylte ørene mine.
Jeg var i en slags vare heis vesiden av meg var det en tønne med merket 'Ond' på.
Jeg følte meg kvalm og veldig svimnel.
Hvorfor kunne jeg ikke huske noe?
Jeg kunne ikke huske noe før dette øyeblikket.
Jeg husket ikke engang navet mitt!
Hva faen skjer nå?
Tenkte jeg frustrert jeg kunne ikek huske noe, som helst.
"HJELP!"rope jeg ut selv om jeg hvuste det ikke ville fungere. Så begynnte heisen og slakke farten.
Takket av heisen ble løftet av og over meg sto det en hau med jenter jeg ikke skjente.
"Se på ferskingen!"
"Hvor gammel er hun?"
"Se så tynn hun er"
"Lurer på hva hun kan?"
Det var det alle de jente stemmene så mens de glode merkelig på henne.
Helt ærlig syntes jeg det var veldig irriterende.
En jente komm til syne hun hadde på en måte rastafletter ellers så var det mangel på hårbørster her.
Det er merkelig det jeg husker hva rastafletter og hårbørster var.
Men ikke hvem, som hadde det eller når jeg sist brukte en hårbørste.
"Sonya se og få vår nyeste medlemme opp fra boksen"sa jenta med et glis om munnen.
En jente med middels langt blondt hår, som var satt opp i en flette komm til syne. Hun var faktisk ganske vakker.
"Skal bli Harriet "sa hun.
Hun hoppet ned i boksen og sa "Velkommen grønnik dag en"hun smilte.
"Opp og stå nå"sa hun med et glis om munnen.
Jeg var litt skeptisk, men jeg reiste meg opp.
Jenta, som tydelighvis het Harriet ga meg hånden sin og dro meg opp Sonya klatret selv.
Jeg så meg rundt det var en stor og frodig gress slette med gigantiske steinmurer rundt.
"Harriet"sa Harriet og starkte ut hånden sin heg tokk den.
"Nå fortell meg hva du husker hva heter du for eksempel?"sa hun og så skeptisk på meg.
"Jeg-"begynnte jeg men så komm navnet Miriam opp i hode mitt .
"Miriam og hvor i helvete er jeg og hvorfor kan jeg ikke huske noe!"sa jeg frustrert.
"Ja Miriam velkommen til dagslyningen og ingen av oss andre her husker noe heller"sa hun og så på meg.
"Hvem..hvem sente oss hit?"fortsatte jeg dette stedte her er jo helt sinnsykt..
Harriet nikket til Sonya, som ropte ut til alle de andre jentene.
"Tilbake til jobb alle sammen ser dere stankelbein til middag!"
Den store jenteflokken oppløste seg nå hvar det bare Harriet,Sonya og jeg.
"Hør her kreatørene sendte oss hit vi hvet ikke hvem de er"sa Sonya. Harriet fortsatte" Eller hvorfor de sendte oss hit men en gang i uka på samme kommer de med forsyninger til oss".
Dette var så mye infornasjon og ta til seg.
Jeg pekte på de gigantiske steinmurene "Hva er det for noe"sa jeg mistenktsomt.
"Det er labyrinten hver dag drar løperne ut ditt for og finne en vei ut"sa Sonya.Hun fortsatte med forklaringe sin og så på meg med store øyne.
"Vi har prøvd i tre jævla år og prøvd og finne en vei ut"sa Harriet mens Sonya så ned i bakken og sparket i litt gress.
Hva er det de sier nå? Hvis de har tilbrakt tre førdømte år her med og btyte seg ut hvordan skulle de klare det nå?
Jeg vaklet rundt dette ble formye for meg. "Hei stankelbein går det bra eller jeg hver dette kan være litt m-"begynnte Harriet.
"Ja da jeg trenger bare litt tid for meg selv"jeg prøvde og holde tårene borte.
Dette var bare helt sjukt.
"Ja vel da vi sender en etter deg når det er middag"sa Sonya og pekte på et stort hus laget av tree litt lengere borte.
"Hold deg try-"begynnte Harriet, men jeg hadde begynnte og løpe mot den lille skogen. Der løp og løp jeg jeg hadde ikke anelse om hvor lenge jeg hadde løpt.
Helt ærlig brydde jeg meg ikke heller jeg satte meg ned og gråt. Jeg gråt og gråt, som en ukontrolert storm.
Hva er dette for et stedt?
Hvorfor husker jeg ingenting!
Hvem i svarte er disse folka?
Hva vil de meg?
Alle disse tankene surret rundt i hodet mitt hva slags folk kunne gjøre noe sånt mot barn!
Jeg ville skrike.
Jeg ville kaste noe i lufta.
Jeg ville vekk herifra.
Men ingenting av de tinge kunne jeg gjøre jeg var fanget i dette- dagslysningen mener jeg .
"Argh!"skrek jeg og kastet litt jord ut i lufta. Da hørte jeg et lite 'Uff'.
Jeg snudde meg brått rundt og så en høy jente med langt ravnsvart hår og mørkebrune øyne.
Jeg så redd ut da sa jenta med en mild stemme. "Ro deg ned jeg er Aurora og du?"sa hun og smilte varmt.
"Miriam"sa jeg kort.
"Vel Miriam det er middag komm"sa hun og tokk hånden min. Jeg var skeptisk i starten, men da lo hun.
"Komm igjen Rachel har laget pannekaker det er liksom første gang på et år"lo hun.
Jeg lo med henne Aurora så jo ikke farlig ut. "Ok da"sa jeg reiste meg opp og gikk avdgåre sammen med henne.
//////////////////////////
Vote and coment😚
YOU ARE READING
Maze runner-New life
FanfictionMiriam våkner opp i en boks uten og huske noen ting fra livet sit. "Velkommen til dagslysningen" Der er det en grønn og frodig eng med en gigantisk labyrint rundt. Der blir hun mot av en hau med andre jenter, som heller ikke husker noe av fortiden...
