Følelsen du ga

«Vent på meg!» jeg lo og sprang etter Sofie. Vi sprang på svaberget, kun meterne ovenfor der havet skvulpet mot fjellet. «Spring raskere da!» Ropte hun lattermildt og var nesten fremme ved den lille hytta vår. Sofie sprang inn i hytta. Det tok kanskje fem sekunder før jeg smatt inn igjennom inngangen. Vi så på hverandre og lo.
«Det er mindre enn jeg husker,» hun reiste seg opp og var ikke langt unna å slå hodet i taket. «Vi var jo seks år når vi bygde den da!» Jeg smilte og dyttet lekent i henne. «Ey!» hun så ned på meg og var nære ved å miste balansen. Jeg så opp på henne og lo. «Kanskje Amalia er hjemme?» Sofie satte seg ned igjen. «Jeg syntes jeg kan huske henne si at hun skulle til besteforeldrene denne sommeren,» jeg så bort på henne. «Vel vært et forsøk, kan jo hende hun er hjemme igjen?» Sofie smilte før hun krabbet ut døra på den vesle hytta. Jeg krøp etter henne.

«Ira!» jeg stoppet raskt opp og så mot der ropet kom fra. «Pokker, da...» mumlet jeg før jeg svarte: «Ja?» «Middag!» ropte mamma igjen. «Kommer!» jeg svarte kort. «Kommer du bort til meg etterpå?» Sofie så på meg. «Så raskt jeg slipper unna!» jeg klemte henne. «Hadet.» hun klemte meg tilbake. «Nå!» jeg gjenkjente den irriterende stemmen til lillebroren min. Vi brøt klemmen og jeg sprang mot hytta til tante og onkel.

Det tok sin tid med all snakkingen ved matbordet. Onkelen min, Tim, hadde ordnet grillen og nå oste lukten av grillpølser og annen grillmat i luften. Jeg hadde bare spist en hamburger, så glad over å se Sofie igjen at jeg ikke hadde matlyst.
Så fort jeg fikk lov til å gå fra bordet sprang jeg opp og hentet sekken min. Vi skulle sove i den gamle lille hytta ved sjøen. Jeg, Sofie og Amalia gjorde det hvert år, men i år ble det bare meg og Sofie. Raskt slang jeg sekken på ryggen og satte kursen mot huset hvor Sofie bodde.

Da jeg kom frem så jeg broren hennes stå ute å fikse på motorsykkelen sin. Emil startet den og motorduren låt høyt. «Er So-» jeg rakk ikke si mer før han avbrøt meg. «Ute i hengekøya.» han så vennlig på meg. Jeg nikket raskt som et takk før jeg sprang inn i bakgården demmes.
Sofie lå i hengekøya, akkurat som broren hadde fortalt. Jeg kunne se det skinne i de sølvfargede høretelefonene på hodet hennes. Hun hørte meg ikke, hørselen hennes var overdøvet av musikk. Forsiktig la jeg fra meg sekken før jeg listet meg mot henne. Lydløst løftet jeg armene og tok tak i skuldrene hennes. Sofie kvakk skikkelig til. Jeg lo og gikk foran henne så hun kunne se hvem det var. Vi fikk blikk kontakt og lo. «Har du pakket ferdig?» Jeg satte meg ned ved siden av henne. Hun nikket. Jeg så ned på telefonen hennes. Hun hørte på Hamilton, The Story Of Tonight. Jeg så på henne. «I may not live to see our glory, but I will gladly join the fight ...» Sang jeg og hun fortsatte. Vi sang hele sangen og så hverandre inn i øynene.
«Nå må vi virkelig gå om vi skal få pakket ut før det blir mørkt.» sa jeg når vi var ferdige og så opp på himmelen. Den var ennå blå, men et svakt gulskjær var begynt å danne seg helt i kanten på den.

Da vi var ferdige med å pakke ut satte vi oss ned inntil hverandre. Jeg kjente varmen hennes mot skulderen min. Den var betryggende. «Blir du med på en båttur?» mumlet hun etter noen minutters stillhet der vi bare hadde hørt måkeskrik og bølgene som skvulpet inntil svaberget. «Ja,» nikket jeg og reiste meg opp. Vi krabbet ut av hytta og gikk den vesle igjengrodde stien ned til vannet.

«Hør,» Sofie så på meg og fulgte rytmen til bølgene med kroppen. Jeg lyttet etter. Barnelatter fra stranden og jeg kunne kjenne en svak eim av solkrem. «Shit, vi burde snart sette kursen tilbake,» smilte jeg. Stranden var på andre siden av øya. Det tok sirka en time å kjøre rundt hele med båt. Hun nikket. Jeg så på henne. Det halvlange røde håret hennes blåste i vinden og de dype, blå øynene hennes skinte. Jeg hadde ikke gjort annet enn å tenke på henne siden sist sommer, den sommeren vi hadde kysset. Det var på nødt eller sannhet. Hun hadde tatt nødt og Amalia hadde gitt henne utfordringen. Jeg smilte. «Du, kanskje vi kunnet sovet ute i natt?» Sofie vekket meg fra tankene. Det tok et sekund før jeg kom på at hun hadde sagt noe. «Blir ikke det litt kaldt?» Jeg tok tak i åren og begynte å ro. «Vi er jo to dersom det skulle blitt for kaldt, om ikke er det da bare å gå inn igjen?» jeg trakk på skuldrene. «Ja, ok. Bare ikke mamma finner det ut, jeg kan jo bli syk!» jeg smilte lattermildt. Sofie tok tak i sin åre og begynte å ro hun også. «Jeg hører stemmen hennes si det» hun lo, lo en nydelig latter. Vi satte kursen mot andre siden av øya.

«Kan du sende meg fyrstikkene?» Sofie satt og stablet ved som skulle bli til et bål. «Hm?» jeg så på henne, stemmen hennes var nesten overdøvet av lyden av bølgene som slikket seg innover land så jeg hadde ikke fått det med meg. «Fyrstikkene.» hun smilte. «Åh, ja!» Jeg rotet meg fram oppi sekken hennes og dro ut en pakke fyrstikker og la dem i hånden hennes. Hun smilte takknemlig og satte fyr på bålet. Flammene skinte sterkt, rød, gul, oransje og hvit. Kunne minne meg litt om håret hennes.
Vi satte oss oppi soveposene og tett inntil hverandre. Jeg skjenket brus ned i glasset hennes. «Takk,» mumlet hun og tok en slurk av den. Jeg tok tak i glasset mitt og kjente smaken av brus og kullsyre knitre på tunga. «Skal vi ha nødt eller sannhet?» Hun så på ilden. «Vi er bare to, men hvorfor ikke.» Jeg så på henne og smilte. Det var så hyggelig og avslappende å sitte slik. Ved bålet etter solen hadde gått ned. Måkene hadde roet seg for natten så en hørte nesten bare knitringen fra bålet og den andres pust. «Nsp Ira.» Hun så på meg, jeg skvatt litt. «Hva tenkte du på da?» Hun dultet forsiktig og vennlig i meg. «Hvor betryggende og koselig det er her,» Jeg så på Sofie. Hun smilte, hun smilte et litt kjærlig smil. De skinnende øynene. Jeg så vekk, det var noe jeg innbilte meg. «Nødt.» Jeg så inn i flammene mens jeg svarte. «Du er nødt til å kysse meg.» raskt snudde jeg meg mot henne. Jeg stirret inn i øynene hennes. Hun stirret inn i mine. Jeg lot armen min gli bak på ryggen hennes og hun satte seg nærmere. Ansiktet hennes nærmet seg mitt. Pusten hennes traff ansiktet mitt, det luktet Jordbær. Jeg så henne en siste gang inn i øynene før vi kysset. De myke leppene hennes mot mine. Det varte kort. Det varte bare i sekunder. Men jeg sverger, hadde jeg ikke holdt om henne ville jeg flydd! Sofie avsluttet. Jeg rødmet, jeg kjente temperaturen steg i kinna mine. Temperaturen steg i hele meg. Jeg hadde sommerfugler i magen. Jeg ble sittende og stirre på henne. Var hun forelska i meg også? Før jeg fikk tenkt ferdig tanken hørtes skritt på stien. Raskt flyttet vi oss litt fra hverandre. Jeg tok tak i hånden hennes. Vi så mot stien. En svak skikkelse, den ble mer og mer tydelig etter som den kom nærmere. Amalia. Hun måtte ha kommet hjem etter Sofie var der. «Hei!» Den muntre stemmen hennes skar igjennom stillheten. «Hei,» stemmen til Sofie hørtes litt skuffet ut. Nei, skuffet? Det kunne da ikke være riktig. «Går det bra?» Amalia gikk bort til oss og satte seg ned foran bålet, med ansiktet vendt mot oss. «Mer enn bra.» Sofie så på meg og rødmet svakt. Jeg møtte henne med et svakt kjærlig blikk. «Jeg har aldri hatt det bedre...»