Fortjener alle tilgivelse?

Kap.11

Jeg gikk ned hånd i hånd med Jake. Hva kom egentlig til å skje mellom oss? Kom vi til å bli sammen? Jeg er ganske sikker på at jeg liker han, og han har jo sagt at han liker meg. Er det sånn at vi er ment for hverandre? Er det sånn at det bare finnes en person som er riktig for oss? Hva om den personen dør, er det meningen at du ikke skal finne en ny å elske? Fordi den som egentlig var ment for deg er død, er det meningen at den personen som lever ikke skal føle kjærlighet igjen? Er det sånn livet er? Eller er det sånn at to stykker mister kjæresten, kona eller mannen samtidig og da er de ment for hverandre? Kanskje er det ikke sånn at noen er ment for hverandre? Kanskje det er meningen at vi skal finne den rette for oss, at det ikke er skjebnen som bestemmer? "Er du der Scarlett?" En hånd blir veivet foran fjeset mitt og jeg snubler i det siste trappetrinnet. Heldig for meg så hadde jeg Jake til å ta meg i mot. "Takk", hvisket jeg og kysset et ømt, raskt kyss på leppene mine.

"Hva var det braket?" var det første jeg hørte da jeg kom inn i stuen sammen med Jake. Alle kikket på hendene våres, men lot vær å si noe. Ingen så ut til å bry seg om det unntatt Jason. Han kikket trist, sint og overrasket på hendene våres som vi holdt sammen. Hvorfor er han sånn? Hvorfor bryr han seg egentlig? Toby så ikke ut som brydde seg så mye. Ofte er det jo sånn at broren din ikke liker at noen av kompisene sine er sammen med søsteren sin, men han tenkte liksom ikke så mye over det, og det var jeg glad for. Jason brydde seg til og med mer. Plutselig reiste han seg opp og jeg rett fram mot oss. Da han sto foran oss kikket han Jake hardt inn i øynene. "Vi alle sammen ble enige om at vi hadde henne her for å passe på henne, ikke bli forelsket i henne. Og vet du hva? Du lovte at du ikke kom til å være i nærheten av henne, og her står du midt i stua og holder henne i hånden!" ropte han hardt inn i fjeset på Jake og gikk illsint ut av stua. Når han gikk forbi en komode, dro han ned et glass som sto der sånn at det knuste. Hva er problemet hans? "Det var bare Scarlett som snubla i trappa", sa han og gikk ut av stua. Jeg hadde helt glemt at de hadde spurt et spørsmål.

Jeg lå i senga mi og studerte taket nøye. Telte alle minste sprekker. Hadde ingen andre ting å gjøre. Jeg hadde heller ikke sett Jake siden han stakk når vi var i stua. Når han stakk sto jeg igjen helt alene og så ut som en dust. "Kom inn", sa jeg da jeg hørte det banke på døra. Jeg gadd ikke se bort for å finne ut hvem det var en gang. "Går det bra med deg?" spurte den kjente mannestemmen og jeg snudde meg mot døren.

Pappa sto der i en lyseblå t-skjorte og en mørk olabukse. "Greit nok", svarte jeg og kikket opp i taket igjen. Når jeg hadde vært kidnappet hadde jeg glemt at pappa var syk. Hadde ikke tenkt over det fordi jeg syntes så synd på meg selv. "Jeg kommer til å dø om ikke så alt for lenge", sa han rett ut og jeg satte meg brått opp så hele kroppe gjorde vondt. Dø? Var det, det han sa? "Hva sa du?" spurte jeg og kikket en annen vei enn på han. "Du hørte det ganske godt", sa han og kom et skritt nærmere meg. "Skal jeg si hva jeg synes at er teit? At du er borte i flere år, og når det plutselig kommer et problem opp for deg, da kommer du tilbake? Vet du i det hele tatt hva som skjedde for noen år siden? Nei, det vet du ikke. For det eneste som du gjorde var å slenge denne gjengen rundt på oppdrag for å drepe folk. Det var sikkert noe dere gjorde som fikk meg til å bli kidnappet. Hvis du kommer til meg for tilgivelse, kan du bare stikke. Du har sikkert ikke kreft en gang, du sier det fordi du tror det er enklere for meg å tilgi deg, men det gjør jeg ikke, så pell deg ut!" ropte jeg så høyt at Jake og Toby kom løpende inn på rommet. Pappa sto bare stille og kikket meg inn i øynene. "Ut sa hu", sa Jake hardt og pappa gikk ut av rommet.

Jake tørket vekk tårene mine. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde begynt å gråte. "Jeg går jeg", sa Toby og lukket døren etter seg når han gikk. "Går det bra med deg?" spurte han og kysset meg på panna. Jeg nikket på hodet og han dro meg inn i en lang klem. Da jeg trakk meg ut av klemmen, la jeg leppene mine på hans og han kysset med. Faktisk så tror jeg at jeg kan stole på denne gutten. Han holdt meg på hoftene når vi trakk oss ut av kysset. "Kanskje du burde legge deg? Du er sikkert supersliten og klokken er snart elleve", spurte han og ledet meg mot senga. "Vil du sove hos meg? Bare sånn for sikkerhetsskyld i tillfelle Alex kommer eller no sånt?" spurte jeg kjapt. "Okey", sa han og begynte med å kle av seg t-skjorta. Jeg ble forskrekket da jeg så at magen var fylt med arr, men ellers var den deilig. "Kommer fra alle slagsmålene jeg har vært i. Har måttet sydd noen ganger også", sa han og smilte svakt til meg. Jeg kjente at rødmet bredde seg utover kinnene mine. Han hadde sett at jeg stirret på magen hans. Kleint.

Kanskje enda en del til i dag! Drar til Nord-Norge i morgen tidlig og skal være der i en uke! Vet ikke om jeg får nett, men tror det! Det kommer sikkert ikke ut mer enn en del i så fall, fordi jeg er der for å besøke familie og jeg har ikke vært der på tre år! Takk til alle som har lest og leser! Det betyr kjempemye! Nå er det over 600 som har lest! Tusen, Tusen Takk! Når dere venter på at det skal komme ny del så kan dere jo sjekke ut de andre historiene på profilen min!