Alene på Jorden

Kapittel 6 - Skal Vi Redde Jorden Snart?

Jeg var på vei til møtet. Jeg var litt sen fordi medisinen fikk meg til å spy. Nate sa at de kom til å skje, men det kom til å gå over etter noen dager. Dumme manet.

«Ms. Reed!» hørte jeg bak meg. Jeg snudde meg og fikk øye på den gamle mannen fra møterommet.

«Vi har ikke offisielt møttes, jeg er Walace Harren» sier han og tok frem hånden sin. Han smilte ikke da jeg tok hånden hans, han hadde bare et nøytralt sur-gammel-mann-blikk klistret over hele ansiktet. Han var egentlig litt skummel, han hadde på seg en svart dress, og det mørke håret hans, med en del små gåre hår, la bak.

«Jeg hørte om hva som skjedde med deg, går det bra?» spør han og holder uttrykket sitt følelsesløst. Jeg nikket, og vi begynte å gå sakte mot møterommet sammen.

«Og du fant ringen, hvor er den nå?» spør han videre. Noe var rart med denne fyren. Jeg følte at den lille boksen med ringen i lå i lommen min. Jeg kunne ikke si det til Mr. Harren.

«Galaxe har den, og han er allerede i møterommet» lyver jeg. Eller, han er jo i møterommet da, så da løy jeg ikke. Han nikket.

«Kan ringen brukes flere ganger?» spør han etter en stund. Det er helt klart at han pønsker på noe.

«Jeg vet ikke» sier jeg helt ærlig. Jeg kunne ønske jeg visste det, fordi da kunne vi fikse så mye. Vi nådde til slutt frem til møterommet. Mr. Harren åpnet døren til meg og jeg gikk inn. Møterommet var fullere enn vanlig. En del eldre menn satt på enden av bordet, etterfulgt av noen yngre menn i midten av bordet, de yngre mennene hadde på seg noen merkelige svarte klær, er de fra en annen gruppe? Jeg satte meg ned vedsiden av Galaxe. Han reiste seg opp i det alle hadde inntatt plassene sine.

«Som dere vet så har vi funnet den magiske ringen som kan redde jorden» sier han høyt og lener seg på bordet. Øynene mine gled over de nye ansiktene, men stoppet kjapt da jeg kjente igjen et ansikt. Det var rebell-lederen.

Han er en sånn typisk badboy som ikke lar seg styre av noen, og jeg er sikker på at flere jenter har forelsket seg i han, og han har endt opp med å knuse hjertene deres. Det mørkebrune håret hans var ruskete, og de grå øynene hans virket følelsesløse. Han rev blikket løs fra Galaxe, å la øynene på meg. Et glis dannet seg på leppene hans, og jeg klarte ikke å rive meg løs fra blikket hans. Se bort, Stella! Han er trøbbel! Hør på Galaxe, følg med! Jeg brøt brått øyekontakten med Hunter, og la øynene mine på Galaxe.

«Og siden vi vet ikke helt hva ringen kommer til å gjøre, skal vi gjøre det privat, på den gamle blomsterengen» sier han og smiler. Den gamle blomsterengen var før fullt av vakre og fargerike blomstrer, men etter ulykken råtnet alt, og ble bare til en tørr ørken.

«Skal du aktivere ringen?» hører jeg en mørk stemme spørre brått. Galaxe og jeg snur oss mot stemmen. Det var Hunter som spurte. Han satt bak i stolen med armene krysset. Jeg så på Galaxe som ikke visste helt hva han skulle svare. Vi hadde ikke akkurat snakket om hvem som skulle aktivere ringen, men vi var enige om at det måtte være en av oss, siden ringen tilhørte moren vår. Hunter merket at Galaxe ikke var sikker og snakket videre. «Jeg syns Rosa burde gjøre det» Det var stille i møterommet.

«Ja, Ms. Reed burde gjøre det» hører jeg Mr. Harren si. Jeg hadde heletiden regnet med at Galaxe skulle gjøre det siden han er lederen over gruppen vår, men nå vil tydeligvis alle at jeg skal gjøre det. Nate kastet et blikk på meg, og smilte litt.

«La henne bestemme selv» sier han og ser utover møterommet. Han er så søt han er når han står opp for meg. Dette kan kanskje være den eneste sjansen min til å bruke magi, siden jeg tydeligvis ikke har krefter. Og hvis magien i ringer er ustabil, og bestemmer seg for å ødelegge istedenfor å gjenopprette, burde ikke Galaxe gjøre det siden han er lederen vår.

«Jeg gjør det» sier jeg og ser utover møterommet, men øynene mine stopper på Hunter, som gliser. Han gjør meg kvalm. Jeg vendte meg mot Galaxe. «Skal vi redde jorden snart?»

Jeg gikk ut av bygningen og møtte på Ken, som satt på enden av trappetrinnet. Jeg gikk bort til han og satte meg ned.

«Beklager for at du ikke kunne bli med inn» sier jeg mykt. Han ristet på hodet.

«Samma det, det hadde vel vært kjedelig» sier han og smiler. Han så ned i bakken nå, og jeg kunne se at kinnene hans ble røde. «Jeg er bare glad for at du er her, levende» fortsetter han stille. Jeg smiler svakt og legger den ene hånden min på skulderen hans.

«Ikke tenk på det, vær glad, jeg skal bruke ringen å redde jorden snart» sier jeg motiverende. Brått smalt døren opp, og en gjeng med svartkledde folk kom ut av døren, og Hunter var fremst. Jeg snudde meg mot Ken.

«Bare vent litt her, jeg må snakke med noen» sier jeg og stormer bort til Hunter, men jeg merket for at jeg ble kjappere sliten av medisinen.

«Hvorfor ville at jeg skulle gjøre det?» spør jeg brått når jeg nådde frem til han. Det var bare jeg og Hunter som stod i den sandete trappen, de andre svartkledde folkene hadde gått til motorsyklene deres. Selvfølgelig har rebellgruppen motorsykler!

«Fordi» sier han kort og begynner å gå ned trappen mot motorsyklene. Jeg følget etter han.

«Det er ikke et svar!» sier jeg og vurderer å dra han i armen for å få han til å stoppe. Jeg har korte bein, selvfølgelig er jeg treig.

«Da kan du ikke få et svar da, Rosa» sier han og legger trykk på kallenavnet.

«Jeg heter ikke Rosa!» sier jeg, og denne gangen drar jeg har i armen, og han stopper og snur seg mot meg. Han klistret på gliset sitt og så meg inn i øynene. De grå øynene hans var veldig fine. Jeg sto på et høyere trappetrinn så han måtte se opp på meg. Jeg krysset armene mine nå.

«Rosa hår, rosa øyner, til og med rosa sokker! Jepp, du er Rosa» sier han og snur seg og går nedover trappen, han er bare noen meter fra motorsykkelen sin nå. Jeg jogget forbi han og stod fremfor den svarte motorsykkelen hans.

«Hm, Rosa er irriterende i dag» sier han mens han krysser armene og ser ned på meg.

«Jeg vil bare ha et svar, det er alt» sier jeg og lener meg litt på motorsykkelen hans.