Jeg så meg rundt. Håret mitt flagret i den svake vinden. Håret som en gang var brunt, men nå er en kombinasjon av blod-rødt og mørke-lilla. Vi befant oss i en diger løvskog. Bladene på trærne var farget i høstens farger; rødt, oransje og gult.
Ivar sto ved siden av meg, han var også annerledes. Håret var en blanding av blått og sølv-grått. "Hva er dette for et sted?" mumlet jeg, mest for meg selv. "Dette er Løvskogen, det jeg liker å kalle hjem" svarte Ivar, som hadde snudd seg og så på meg, eller, på ryggen min. Nysgjerrig som jeg var snudde jeg på hodet og så meg over skuldrene.
Jeg sperret opp øynene. Hva? To store, snøhvite vinger strakte seg ut fra skulderbladene mine. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre utenom å skrike. Og nei, det var ikke et sånn lyst jenteskrik, men et sånn sjokkert uæææ!.
"Slapp av de skader deg ikke" sa Ivar lattermildt bak meg.
"Hvorfor har ikke du også vinger?"
"Det varierer. Kom, vi burde komme oss til Stor Treet."
Jeg var forvirret men fulgte lydig etter. Vi gikk side om side nedover en nedtrampet sti. Jeg gikk og tenkte på den ekle følelsen av vingene på ryggen. Det var nesten som om jeg kjente dem røre på seg der bak. Det ga meg frysninger. Jeg kommer ikke til å vende meg til de der.
"De er vakre" hørte jeg plutselig Ivar si. Det rev meg løs fra tankene mine, og jeg tittet opp på ham. "Vingene" forklarte han med et smil og nikket mot dem. Jeg smilte tilbake. Han kikket mot enden av stien mens øynene lyste av glede.
"TADA! Der er det. Stor Treet." utbrøt han og pekte triumferende på en diger eik. Det var det største treet jeg noen gang hadde sett. Det strakte seg nesten helt opp til himmelen og stammen var utrolig tykk. Små opplyste vinduer strakte seg oppover og ga treet et koselig utseende. Ivar tok tak i armen min og leide meg mot eiken.
"Du kommer til å elske det her"
