The Origins of bFc

Kapittel 1: Den Trege Vintermorgenen i NYC

Det var en treg vintermorgen i New York City. Alt gikk sakte. Bilene kjørte sakte forbi menneskene som sakte trasket over gatene med de trøtteste blikkene denne byen hadde sett på en god stund.

Snøen lå som et kritthvitt teppe over centralpark, og byen var dekorert i fagre lys og glitter. Julemusikk runget i gatene og man kunne høre noen av New Yorkerne nynne svakt med i deres halv-våkene tilstand. På 69th Street, Queens, lå det en koselig liten kafé. Det var ikke stort med lys der inne. Det var noen svake stearinlys og et enda svakere blått neon-skilt. BeeEffSee café,  stod det.   Ingen var der inne utenom en gutt som satt foran et piano og rolig spilte en ukjent, men veldig vakker og varsom, melodi. Gutten gikk med noen rimelig godt brukte svarte, fillete bukser fulgt opp av en veldig slitt-ut skinnjakke. På føttene hans hadde han noen veldig flashy Gucci Slides som var dekket ut av diamanter.

"Hey!" sa en mann som kom trampende mot gutten. Dette var ingen andre enn selveste Xyli Draco, eieren av BeeEffSee kafé. "Hva FAEN har jeg sagt om å spille på MITT PIANO?" Sa Xyli. Gutten så rett fram for å unngå øyekontakt med han. "Tjommi-" begynte gutten. "Ikke kall meg tjommi, din jævla uteligger" avbrøt Xyli. "Greit, greit." sa gutten kort og fortsatte. "Dude, hver gang jeg spiller på 'ditt' piano får du uendelig flere kunder" sa gutten og så mannen direkte i øynene hans. "Jeg bryr meg ikke, N-Kay. Du kan spille så mye du vil når du faktisk JOBBER her" avsluttet mannen og trampet tilbake til disken.

N-Kay så på pianoet en liten stund og trasket sakte og trist ut av kaféen. "Vi snakkes da, tjommi" sa N-Kay, som fort ble svaret med et "Fuck off" av Xyli.

N-Kay bodde på en nydelig parkbenk i utkanten av Central park. Folk ville ofte se han på parkbenken og hive han på bakken og slå han, men det må jo være lov. N-Kay tok det bare som et kompliment.

Klokka slo 11:11. Det var på tide for han å dra på jobb. Han spilte gitar på gata og sang sanger han hadde skrevet selv. Han hadde en stor lidenskap for musikk og å elsket dele den med alle. Av og til om han ikke spilte like fint, ville folk hive han på bakken og slå han, men det må jo også være lov.

Etter å ha spilt gitar og sunget i en god stund , pakket han sammen og dro tilbake til park-benken hans. Dette var livet hans. Det hadde vært slik siden han droppet ut av barnehagen, og det ville være slik til han døde.

Eller det var vel det han trodde...