The Fooo ~ It's Not Love Without Lies

Han gjorde det godt igjen

Jeg skypet med Alaska. "Det må være noe du kan gjøre for å få meg ut av dette! Det kommer til å ødelegge karrieren min," sa jeg og tørket tårene. Alaska så trist på meg. Jeg var ganske sikker på at han ikke ville ha meg ut av dette. "Sorry søta, det er ingenting. Du skrev under," sa han. Det angrer jeg på.

Det banket på døren. "Jeg ringer deg senere," sa jeg til Alaska og la på. Fort lukket jeg igjen pcen og gikk bort til døren. Da jeg åpnet var det første jeg så Oscar. "Hva vil du?" spurte jeg og viste han inn på rommet. Han så seg rundt før han svarte: "Går det bra med deg?" Jeg smilte litt for meg selv. Noen brydde seg faktisk om hvordan jeg hadde det. "Jeg har det bra. Hvorfor lurte du?" spurte jeg og lukket igjen døren forsiktig. Hele rommet mitt luktet som Oscar. En elegant lukt som enhver jente drømte om at gutten hennes skulle lukte. "Føler du deg velkommen?" spurte han og satt seg ned på sengen. Jeg gikk bort til han og satt meg behagelig ned. "Nei, ikke egentlig," begynte jeg. "Hva tenker du?" Oscar så på meg med et trist blikk. Han dro håret til siden og så ned i det trebrune gulvet. "Føler meg ikke akkurat så velkommen jeg heller," sa han og klødde seg litt i bakhodet. Jeg sukket. Han fortalte meg at gutta var de eneste han hadde, men han følte seg fortsatt ikke velkommen. I tillegg kunne han ikke forstå hvordan jeg hadde det da.

Jeg og Oscar satt og pratet sammen i en god stund. Vi gjorde narr av Torina, pratet om karrierene våre, Fooo vertigo og hvor vi kom fra. Oscar var en ganske hyggelig person som jeg gjerne ville bli bedre kjent med. "Dette er flaut," lo jeg og fikk et rart utrykk i ansiktet. Oscar lo med selvom han ikke hadd en aning om hva jeg pratet om. "Jeg mener, alt dette blir vist på tv." Oscar lo ordentlig nå. Latteren hans var søt og smittende og det var fult mulig å sitte å høre på den i flere timer.

Da vi kom ned trappen i latterkrampe fordi Oscar hadde fortalt noe morsomt, sto Torina og så stygt på oss. "Du har det bra nå eller, Miranda? Snakker stygt om meg på tv," sa hun spydig og gikk sin vei. Jeg og Oscar prøvde å holde inne latteren, men det var vanskelig. "Du, Oscar?" sa jeg seriøst. "Takk." Oscar så forvirret på meg. Han skjønte ikke helt hva jeg mente når jeg sa takk. "For hva?" spurte han og så seg rundt. Jeg la armen min på skulderen hans og smilte søtt til han. "For at du fikk meg over på andre tanker og gjorde meg glad igjen," sa jeg og ga han en god klem.